Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB scanpix

Muslimers trosfrihet

søndag 27. mai 2018

Lederartikkel

Skal vi som kristne 
ha troverdighet når 
vi krever religionsfrihet for oss selv, 
må vi også si fra når friheten trues for andre.

Verdens muslimer er snart midt i fastemåneden ramadan. Denne måneden ber de mer enn vanlig. Det er ingen grunn til at ikke kristne skal gjøre det samme.

I enkelte land i Midtøsten står samfunnet nærmest stille under ramadan. Først ved solnedgang, når fasten brytes, livner det til. Her til lands merker vi det knapt. Ramadan er noe vi leser om i avisene. Som når Frps Åshild Bruun-Gundersen benytter anledningen til å snakke om omsorgssvikt og true med barnevernet når muslimske foreldre lar barna faste.

Det finnes dem som opplever ramadan som en trussel. Muslimenes synlige religiøsitet provoserer. Kanskje fordi sekulære nordmenn ikke skjønner poenget, kanskje fordi det oppleves kulturelt fremmed.

Og hva kristne angår – kanskje fordi det setter vår egen manglende religiøsitet i perspektiv. Men hva med å se på ramadan som en mulighet? Muslimenes fastemåned utfordrer oss på en rekke felt. Tar vi utfordringen?

Bibelens gylne regel lærer oss at vi skal gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss. Hva da med å engasjere seg for muslimers religionsfrihet?

Muslim og stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja, opplever Bruun-Gundersens utspill nettopp som et angrep på trosfriheten. Selvsagt er det ille hvis foreldre nekter små barn mat og drikke i sommervarmen. Men er det noe som tyder på at så er tilfelle?

Som Raja påpeker har barn ifølge islam ingen plikt til å faste. Både barn, eldre, syke og gravide er fritatt. Fordi Bruun-Gundersens utspill gjennom NTB denne uken ikke belegges med fakta, sitter vi igjen med en noe flau smak i munnen.

Hensikten med utspillet var muligens å peke på et samfunnsproblem, men det er også mulig å tolke det som mistenkeliggjøring. Som et ønske om å innsnevre muslimers rett til å utøve troen sin.

Skal vi som kristne ha troverdighet når vi krever religionsfrihet for oss selv, enten det gjelder her hjemme eller for forfulgte kristne i andre land, må vi også si fra når friheten trues for andre grupper. Derfor må vi protestere når medlemmer av Human-Etisk Forbund mobbes i 17. mai-toget i Kristiansand.

Og selv om det trolig ikke var aktive kristne som sto for mobbingen, ville vært en vakker solidaritetshandling hvis byens kristne gikk sammen med humanetikerne i toget neste år.

Og slik vi forsvarer kristne julegudstjenester i et Norge som til tider preges av religiøs berøringsangst, vil vi forsvare jøders rett til å omskjære sine guttebarn og muslimske foreldres rett til å la sine barn faste, når de mener barna er modne nok for det.

Det finnes imidlertid steder der muslimers trosfrihet er atskillig mer truet enn her hjemme. La oss stå opp for rohingya-muslimer som fordrives av nasjonalistiske buddhister i Myanmar. For alevi-muslimer i Tyrkia, som lider under systematisk undertrykkelse.

Og la oss ikke minst la oss rope høyt på vegne av muslimske uighurer i delstaten Xinjiang i Kina. Kinesiske myndigheter har gått brutalt frem for å hindre muslimer i å faste de siste årene. Nylig skrev britiske The Independent at uighurer tvinges til å drikke alkohol og spise svinekjøtt i kinesiske omskoleringsleirer.

Så er det et nedslående faktum at radikale islamister mange steder i verden har brukt ramadan som påskudd for å angripe kristne. Dette har vi skrevet om gjentatte ganger i Dagen, så jeg lar det ligge nå. Men når vi oppfordrer kristne til å be under ramadan, handler det også om å be om beskyttelse for de som forfølges.

Samtidig nevnes islamistenes voldsbruk som en av grunnene til at stadig flere muslimer forlater islam. De har fått nok av den hemningsløse volden grupper som IS, Al-Qaida, Boko Haram og Al Shabaab har vært eksponenter for.

Den vekkelsen vi ser blant muslimer i Midtøsten og Afrika handler likevel om så mye mer enn protest. Det handler blant annet om at muslimer blir overveldet av kjærligheten de møter hos kristne når de henvender seg til kirkene i regionen for å be om hjelp.

Dette bør mane til selvransakelse for europeiske kristne. Møter vi muslimske flyktninger med en kjærlighet som drar dem til Kristus, eller preges møtene av skepsis og frykt?

Hvor mange forklaringer vi enn har på denne vekkelsen, er det meste fremdeles uforklarlig. Gud griper inn i menneskers liv. Muslimer møter Kristus på forunderlig vis. Ønsket om at dette skal skje med enda flere er bakgrunnen for en årlig, internasjonal kristen bønneaksjon under ramadan.

Her hjemme har NORME sammen med flere andre misjonsorganisasjoner laget en bønneguide der en daglig ber for ulike muslimske folkegrupper. Lørdag oppfordres vi ifølge denne guiden til å be for muslimer i Tyrkia. Søndag for muslimer i Tunisia.