Kvinnehat er gudsbespottende

Når kvinners integritet blir systematisk undertrykket, vitner dette i sum om en nedvurdering av kvinners menneskeverd.

I går ble det kjent atårets Raftopris går til den irakiske kvinnerettsforkjemperen Yanar Mohammed. Hun leder Organisasjonen for kvinners frihet i Irak (OWFI).Raftostiftelsens priskomite skriver i sin begrunnelse blant annet at Irak bare er «ett av mange eksempler på at kvinners rettigheter blir ofret for politiske og militære målsettinger».

KomitelederMartin Paulsen sier til NTB at «Menneskerettighetene skiller ikke mellom kvinner og menn, men i en situasjon hvor kvinner systematisk utsettes for overgrep på grunn av sitt kjønn, vil vi trekke fram Mohammeds arbeid for å beskytte kvinner mot vold, opplyse om kvinners rettigheter og fremme kvinners rettsvern».

I det krigsherjede Irak og i mange andre land i verden er spørsmålet om kvinners rettigheter et spørsmål om liv og død. Når kvinners integritet blir systematisk undertrykket, vitner dette i sum om en nedvurdering av kvinners menneskeverd. Det er det umulig å akseptere. Vi må til enhver tid kjempe mot seksuelle krenkelser, både som enkeltstående hendelser og som systematisk virkemiddel i krig og konflikter. Men kampen er også langt bredere enn dette.

I går kom også resultatet av Egmonts store undersøkelse «Kvinne2016». Ipsos har på oppdrag fra Egmont Publishing spurt 2300 kvinner over 18 år om deres holdninger og tanker rundt livet, relasjoner og karriere. I undersøkelsen kommer det blant annet frem at nesten halvparten av jentene mellom 18 og 29 år har blitt kalt «hore».

StatsministerErna Solberg forteller at hun nærmeste daglig blir møtt med kjønnsbetingede skjellsord i sosiale medier. Og hun understreker at bruken av slike nedsettende betegnelser overfor kvinner fantes også da hun gikk på skolen. Forskjellen til vår tid er at ytringene når mange flere fortere enn de gjorde før.

Det er farlig hvis vi tillater oss å tenke at det å kjempe for likestilling er noe politisk korrekt, eller noe vi kan overlate til feministene på den politiske venstresiden. Hatet mot kvinner er i realiteten et hån mot Skaperen. Derfor skulle kampen for kvinners verdighet og kvinners rettigheter i høy grad også være et anliggende for den kristne kirke.

Det handler om den grunnleggende retten til liv og frihet, og om muligheten til å delta i arbeidslivet og få en rettferdig lønn. Men det handler også om at kvinner skal slippe å møte nedsettende karakteristikker med bakgrunn i sitt kjønn når de møter på meningsmotstandere.

Her ser det dessverre ut for at det også fra kristne miljø kommer ytringer og karakteristikker som ikke bærer i seg et snev av Kristi sinnelag. Det kan ramme kvinnelige teologer, og det kan ramme unge kvinnelige politikere.

Uenighet legitimerer ikke trakassering. Åpen meningsutveksling er både godt og nødvendig. Og de som tar på seg lederansvar må være forberedt på å bli motsagt. Men ingen kvinnelige ledere skal måtte tåle å bli omtalt med uttrykk som «hore» fordi noen er uenige med dem eller ikke takler at de er i den posisjonen de er i.

Her går det faktisk en linje fra nettdebatter her hjemme til den tidvis brutale hverdagen i Irak. Raftoprisen er en betimelig påminnelse om at både menn og kvinner er skapt i Guds bilde, og at vi skylder å omtale og behandle hverandre deretter. Holdninger avsløres i handlinger.