ISRAEL: Knausgård (bildet) understreker at han ikke nødvendigvis støtter staten Israel i ett og alt, men omtaler likevel seg selv som en sterk motstander av kulturell boikott. Her viser Knausgård vei, også for de norske akademiske miljøene som har tatt til orde for boikott, skriver Dagen på lederplass.  Foto: Kenneth Fjell Rasmussen

Hans kamp

onsdag 14. juni 2017

Lederartikkel

Kanskje kan aktører som Knausgård bidra til en mer åpen samtale.

Søndag mottok forfatter Karl Ove Knausgård Jerusalemprisen. Annet hvert år blir den tildelt en internasjonal forfatter som fremmer ideen om individets frihet i samfunnet.

LES: – Sterk motstander av kulturell boikott

I sin takketale fortalte Knaugsård om hvor sentrale Bibelens fortellinger hadde vært i hans egen skolegang på 1970-tallet. Mange kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Samtidig minner den oss om hvor mye det norske samfunnet har forandret seg i løpet av noen tiår.

Det er imidlertid ikke ukontroversielt å ta imot Jerusalemprisen. Palestinske grupper har flere ganger øvd press overfor mottakerne for å få dem til enten å frasi seg prisen, eller å la være å møte opp til seremonien.

Det er som kjent kun kort tid siden LO-kongressen her hjemme vedtok sin Israel-boikott. Med dette bakteppet er det både interessant og oppløftende at Knausgård velger en klokere og på alle måter bedre tilnærming enn landets største arbeidstakerorganisasjon.

Knausgård understreker at han ikke nødvendigvis støtter staten Israel i ett og alt, men omtaler likevel seg selv som en sterk motstander av kulturell boikott. Her viser Knausgård vei, også for de norske akademiske miljøene som har tatt til orde for boikott.

Og i samtalen med Dagens Israel-korrespondent gir han også en beskrivelse av forholdet mellom kultur og politikk som det er vel verdt å tenke nøye over.

«Mens kulturen fokuserer på det komplekse og sammensatte, vil politikken ha det enkelt», sier han. Fortolkningen av utsagnet kan naturligvis bli preget av tilhørerens eget ståsted. Men vi gjør klokt i å løfte blikket fra det umiddelbare, og prøve å se utviklingen i et større perspektiv.

 

 

Fra vårt ståsted er det da ikke minst aktuelt å peke på behovet for en mer nyansert forståelse av hvordan den israelske befolkningen har opplevd de siste tiårene.

Når vi i år markerer 50-årsdagen for seksdagerskrigen, er dette for mange selve symbolet på Israels vandring fra å være David til å bli Goliat, for å bruke et kjent bibelsk bildespråk. Vi mener denne analysen har grunnleggende mangler, aller mest ved at den underslår den vedvarende eksistensielle trusselen som Israel fremdeles lever med.

For oss som sitter på lang avstand, er det lett for at vi nøyer oss med å registrere det åpenbare, at Israel fortsatt har militær kontroll over Judea og Samaria, området som i dag kalles Vestbredden.

For dem som befinner seg i Israel, er det imidlertid umulig å komme bort fra erkjennelsen av at de fortsatt er omgitt av mange som ønsker den jødiske staten fjernet fra kartet.

LES OGSÅ: Palestiner protesterer på LOs boikott

De mange politiske forsøkene på å finne en fredsløsning har så langt strandet. Og det er ikke lett å se for seg hvilke initiativer som skulle bringe noe genuint nytt på banen der.

Men kanskje kan aktører som Knausgård bidra til en mer åpen samtale, hvor realitetene kan komme på bordet, og hvor alle parter legger vinn på å forstå den andre, snarere enn å utelukkende fremme sin egen sak.