Barna minner oss om Gud

Hvis Gud er livets giver, og hvis barna er en gave fra Gud, gjør det mye med hvordan vi ser på oss selv og på samfunnet.

I går begynte jeg dagen på påskefrokost i barnehagen. Det er alltid et høydepunkt. Barnehagen er eid av det lokale bedehuset, og opplæring i det kristne påskebudskapet hører naturlig med i hverdagen på denne tiden av året. Igjen slo det meg hvilket privilegium det er at barna får lære om Jesus, også i barnehagen, fra de er små.

«På Golgata stod det et kors», sang barna, slik jeg husker at jeg selv sang for noen tiår siden. På forhånd hadde barna spilt inn et hørespill hvor de presenterte ulike bibelske personer.

Et av barna hadde fått rollen som Lasarus, og gjengav historien som ikke mange mennesker har kunnet fortelle om seg selv: «En gang ble jeg syk. Jeg ble så syk at jeg døde.»

En av barnehagelærerne påpekte det vi alle vet, men som vi lett kan underslå, at Jesu fødsel er så viktig at det fortsatt er den som definerer selve tidsregningen vår. Det sier ganske mye.

I gårkunne vi lese i Dagen om at kristne får flere barn enn andre religiøse grupper i verden. Det er interessant å se nærmere på de globale trendene når det gjelder religiøs tilhørighet.

Én grunn til det er at den internasjonale utviklingen lett kan komme i bakgrunnen av den utviklingen vi ser i vårt eget nærmiljø.

Faktum er altså at 2,3 milliarder av menneskene i denne verden regnes som kristne. 1,8 milliarder regnes som muslimer. Per idag er det altså klart flere kristne enn muslimer, men forskerne antar at gruppene kan bli mer jevnstore frem mot år 2060. Man forventer at muslimene i verden kommer til å få flere barn.

Dette minnet meg om en av de lærdommene jeg husker best fra kristendomsstudiene påNLA, og som egentlig burde fått langt mer oppmerksomhet. Når det gjelder å påvirke kristendommens stilling i verden, er barnefødsler viktigere enn tradisjonell misjon.

Det betyr selvsagt ikke at misjon ikke er viktig, tvert imot. Men den trosopplæringen som skjer i og ut fra familien har større betydning enn andre faktorer. Rent strategisk er det derfor smart av kristne familier å få mange barn.

Men det ville samtidig være et hån mot selve det kristne budskapet å se på barn som et virkemiddel. I Bibelen blir barn omtalt som en gave fra Gud, og selve livet er Guds største gave til oss.

Da Jesus ble født, viste han oss helt konkret den nære forbindelsen mellom menneskene og Gud. Derfor ærer vi Gud ved å ta vare på og fremelske livet.

Og det er her det virkelig begynner å bli interessant. Den siste setningen i saken om barnefødsler og religiøs tilhørighet lød nemlig slik: «De ikke-religiøse har så lav fødselsrate at andelen deres vil synke.»

Vi skal være varsomme med på fastslå hva som er årsak og hva som er virkning her. Men det er grunn til å spørre hvorfor det sekulariserte Europa, hvor de ytre forutsetningene for å etablere gode og stabile familier tilsynelatende skulle være bedre enn omtrent noen andre steder, ligger så dårlig an når det gjelder barnefødsler.

Barnets sårbarhet minner oss om vår egen sårbarhet. Og med sitt liv minner barnet oss også om at Gud som livets giver ikke befinner seg utenfor virkeligheten. Det er her en av vår tids viktigste ideologiske kamper står.

For hvis Gud er livets giver, og hvis barna er en gave fra Gud, gjør det mye med hvordan vi ser på oss selv og på samfunnet. Hvis Gud derimot er et slags supplement for spesielt trengende, mer eller mindre utenfor den egentlige virkeligheten, vil kanskje også fødselsraten blant kristne synke ytterligere.

Barna i barnehagen sluttet ikke sangen med å fortelle om at Jesus døde på korset. De fortsatte: «Men korset er tomt, graven er tom. Jesus stod opp og han lever».

Det er livet det handler om. Påsken angår oss på et eksistensielt plan. Fordi Gud, som er Skaperen, også sendte Jesus for å frelse oss. Det finnes ikke noe sterkere vitnesbyrd om livets verdi.