FELLESSKAP: Det er svært viktig at kristne fellesskap ikke fungerer som overflatefellesskap, hvor frykten for å ikke passe inn blir så sterk at man ikke våger å være ærlig om hvem man er og hvor man er i livet sitt, skriver Dagen på lederplass. Scandinavian Stockphoto  Foto: 

Varsomt inn i fellesskapet

onsdag 27. januar 2016

Lederartikkel

En kristen kirke er i sin natur et inkluderende fellesskap.

Det er snart 20 år siden daværende statsminister Kjell Magne Bondevik vakte oppsikt med sin åpenhet om psykisk sykdom. At en statsminister ble sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon, er fortsatt ikke hverdagskost.

Bondevik har fått mye fortjent skryt for å ha bidratt til at det i dag er mye lettere å snakke om slik sykdom. Men fortsatt er det en vei å gå før psykisk sykdom blir omtalt med den samme naturlige respekt som annen sykdom. Det er et viktig gode for samfunnet at vi i senere år i større grad har begynt å ta psykisk sykdom på alvor, og behandle den nettopp som sykdom. Det kan bidra til vesentlig forbedret livskvalitet for mange mennesker.

De siste dagene har vi i Dagen kunnet lese om sosial angst. Selv om ikke all slik angst kan eller bør klassifiseres som sykdom, bør vi utvikle en sterkere bevissthet om hvor reelle slike utfordringer kan være. Fremveksten av sosiale medier kan spille en negativ rolle her ved at den vellykkede overflaten fremstår enda viktigere enn før. Dermed kan fristelsen til å legge lokk på de vanskelige følelsene bli større.

Ifølge en fersk undersøkelse fra NTNU i Trondheim vil så mange som 780.000 mennesker i Norge oppleve sosial angst på et tidspunkt i livet. Særlig utbredt er dette blant unge jenter. Og hos 390.000 vil angsten kunne være så sterk at sosiale sammenhenger i seg selv fungerer angstfremmende. Da skulle det være nokså selvsagt at dette er forhold vi som samfunn må ta på alvor.

De færreste ville si til en som har knekt foten og går med gips at han burde kaste fra seg gipsen og komme seg på beina. Mer vanlig er det fortsatt å høre at en som sliter med en eller annen form for sosial angst burde komme seg ut blant folk, og så går det seg til. Men så enkelt er det altså nødvendigvis ikke. Da er det bedre å møte dette mennesket der han eller hun er, og så prøve å finne en vei ut av vanskelighetene.

Denne tematikken er også høyst aktuell i kristne fellesskap. På arenaer hvor samvittigheten og overbevisningen er så viktig som de er i slike sammenhenger, kan det være ekstra belastende å kjenne på utilstrekkelighet forbundet med angst.

Det er svært viktig at kristne fellesskap ikke fungerer som overflatefellesskap, hvor frykten for å ikke passe inn blir så sterk at man ikke våger å være ærlig om hvem man er og hvor man er i livet sitt. Derfor er det gledelig å lese om Kjetil Larssen, som fikk hjelp hos Samtalesenteret i Filadelfiakirken.

Det er også verdt å lytte til Øystein Rønhovde, faglig leder for sjelesorg ved Haraldsplass samtalesenter i Bergen. Han oppfordrer blant annet til varhet overfor dem som ikke ønsker å bli hilst på, eller som på andre måter ønsker å være anonyme i for eksempel en gudstjenestesetting.

En kristen kirke er i sin natur et inkluderende fellesskap. Det betyr at de som allerede er «innenfor» ikke kan tillate seg å være seg selv nok slik at de stenger andre ute. Men det betyr også at man bør øve seg i å ta vare på dem som har behov for å gå varsomt frem inn i fellesskapet.