Terroristene må ikke få sette dagsordenen

Israelerne nektet «å legge et konstant sørgeflor på sin tilværelse».

Slik lød tittelen på det som skulle ha vært lederartikkelen her i avisen på onsdag. Men så kom meldingene om det fryktelige drapet på prestenJacques Hamel helt nord iFrankrike. Vi vurderte i redaksjonen om det var naturlig å trykke lederen likevel, men kom til at det ble vanskelig akkurat da.

Men dermed ble noe av artikkelens poeng tydelig bekreftet. Terroristene fikk sette dagsorden, nok en gang. For selvsagt måtte vi skrive om hendelsen. Det ville være ganske underlig å drive nyhetsjournalistikk og utelate opplysninger om et slikt drap. Men i denne dynamikken ligger også noe av terrorens indre logikk.

LES: Franske medier vil slutte å bruke bilder av terrorister

Grusomme terrorhendelser har satt sitt tydelige preg på medienes dagsorden denne sommeren. Og for terroristene er nettopp medieoppmerksomhet avgjørende for å oppnå den gjennomslagskraften man ønsker. Uten mediedekning mister terroren den viktigste kraften den har, den som handler om å spre frykt. Ikke minst frykt for at vi kan være neste offer.

Nettopp derfor er det nødvendig å tenke gjennom den faktiske situasjonen, og vurdere hvordan vi ønsker å forholde oss til det som skjer. I løpet av dagene som har gått siden angrepet i Frankrike tirsdag, har vi kunnet lese at aviser somLe Mondevil trappe ned identifiseringen av terrorister. Så langt ser det ikke ut for at norske medier tenker i de baner. Og det skjer neppe med det første. Men det er interessant å drøfte hvordan mediene i mindre grad kan bidra til å styrke terrorens effekt.

IAftenposten torsdag 21. juli hadde den danske forfatteren og journalisten Klaus Wivel en tankevekkende artikkel med overskriften «Vi er alle israelere». I etEuropa hvor stadig flere kjenner terroren komme nærmere, er det nærliggende å se til det israelske samfunnet som har måttet lære seg å leve med en vedvarende terrortrussel. Wivel dekket intifadaen som tidlig på 2000-tallet satte sitt brutale preg på den israelske hverdagen.

LES:Fryktens tid og andre tegn som peker i samme retning

Hyppige angrep gjorde at man aldri kunne føle seg helt trygg. Mens mediene til å begynne med avbrøt ordinære sendinger når terrorhendelser inntraff, gikk de etter hvert over til å la være å nevne dem, hvis det var andre begivenheter som skjedde samtidig. På et vis toppet det seg en lørdag kveld mens en viktig fotballkamp ble sendt på tv. Samtidig ble 11 israelere drept av en selvmordsbomber.

TV-kanalen valgte å la fotballkampen fortsette på halve skjermen, mens man på den andre halvdelen kunne følge nyhetsdekningen av terrorangrepet. En slik redigering kan naturligvis høres kynisk ut. Men, som Wivel skriver, er det samtidig noe livsbekreftende i den, på den måten at israelerne nektet «å legge et konstant sørgeflor på sin tilværelse».

I en rapport fraEuropol somBergens Tidende omtalte samme dag som Wivels innlegg stod på trykk, stod det å lese at det i 2015 fant sted 211 planlagte, mislykkede og gjennomførte terrorangrep i EU-land i fjor. Nesten halvparten av angrepene fant sted iStorbritannia. Totalt ble 151 mennesker drept, og drøyt 360 skadet. Året før ble fire drept og seks skadet. Særlig angrepene iParis bidro til at tallene for 2015 ble vesentlig høyere enn året før.

Jan Oskar Engene er førsteamanuensis ved Institutt for sammenlignende politikk,Universitetet i Bergen. Han er en avNorges fremste terrorforskere. Engene fremhever at antall land som blir rammet av terror har gått ned siden Europols rapportering startet for ti år siden. Og tallene for 2015 er lavere enn de var for eksempel i 2007. Enda mer overraskende er det kanskje at økningen i antall angrep ifølge Engene mest sannsynlig skyldes angrep i Nord-Irland. Disse hører vi lite om i det løpende mediebildet. Og iVårt Land i går sa Engene at det var flere som ble drept i terrorangrep på 1970- og 1980-tallet enn det er i våre dager.

I programmet Ytring på NRK P2 søndag snakketAtle Dyregrov, en av dem som grunnla Senter for krisepsykologi, om hva medieomtalen av terror kan gjøre med oss. Dyregrov pekte på at verden er et tryggere sted enn før, men advarte mot at jo mer vi utsetter oss for store mengder nyheter om terror, jo mer preget risikerer vi å bli.

Dyregrov viste til at det nå også foreligger forskning som peker på at det er bedre å få med seg oppsummeringer enn å jevnlig følge med på timevis av nyhetssendinger. Det er bedre å konsentrere seg om det livet en lever enn å nøre oppunder en sårbarhet for at ting kan skje med oss, sa han.

Det er et umulig alternativ for mediene å la være å rapportere om terrorhendelser. Men det er viktig å bidra til nøkternhet når det gjelder å forstå terrorens omfang. Og det er viktig, både for mediene og for mediebrukere, at terroristene ikke får seire ved at de lykkes i å definere dagsordenen.