Martin Cave, pastor i IMI-kirken. Foto: Johanna Hundvin Almelid  Foto: Johanna Hundvin Almelid

Pressetalsmannen som ikke vil snakke

torsdag 10. desember 2015

Lederartikkel

Pastor Martin Cave og ledelsen i IMI-kirken i Stavanger velger taushet i en sak som nettopp handler om fortielse, manglende informasjon og utilstrekkelig åpenhet.

Det er en stygg og tragisk, men også vanskelig sak som nå har kommet til sin konklusjon gjennom dommen i Stavanger tingrett.

Dagen har de siste dagene omtalt kjennelsen der den kjente IMI-menigheten er dømt til å betale en av sine tidligere ansatte 275.000 kroner i erstatning og oppreisning. Mannen ble presset ut av stillingen sin i IMI etter at en kvinne hadde fremsatt falske anklager om seksuelle overgrep.

Ledelsen i IMI blir utsatt for sterk kritikk. De opptrådte grovt uaktsomt ved å presse mannen til å si opp stillingen sin uten å ha undersøkt sannhetsgehalten i beskyldningene på en tilfredsstillende måte.

Retten mener at pastor Martin Cave og hans kolleger satte sin arbeidstager i en helt umulig situasjon. Den ansatte fikk ikke vite hvem som hadde kommet med anklagene. Dermed måtte han leve i uvisshet i hele åtte år før det til slutt kom frem at kvinnen hadde fabrikkert påstandene.

Anklager om seksuelle overgrep setter enhver organisasjon og dens ledelse i en krevende situasjon. Selvfølgelig må hensynet til den påstått krenkede veie tungt. Hun - det er som oftest kvinner som er offer og menn som er overgripere - har krav på å bli tatt på alvor og behandlet med respekt. Dessverre har ikke det alltid vært tilfelle i Kristen-Norge. Mange overgripere har fått fortsette sin destruktive adferd fordi kvinnene ikke har blitt trodd og sakene ikke tilstrekkelig undersøkt.

Men også den anklagede har krav på rettsikkerhet. Og stillingsvern, som det er snakk om i denne aktuelle saken. På disse områdene har IMI-kirken sviktet overfor sin tidligere ansatte. Det har Stavanger tingrett entydig slått fast i dommen.

Etter en såpass knusende kjennelse kunne man kanskje forvente en viss grad av ydmykhet og erkjennelse fra ledelsen i IMI-kirken. Men den gang ei.

I håndteringen av medieoppmerksomheten omgir IMI seg i stedet med en mur av taushet. Menighetsledelsen har lagt opp en strategi der det viktigste tilsynelatende er å si minst mulig. Og det altså i en sak som nettopp handler om fortielse, manglende informasjon og utilstrekkelig åpenhet. Slik illustrer de på en ganske effektiv måte kjernen i sitt eget problem.

IMIs ledelse har riktignok utpekt det de kaller en pressetalsmann, pastor Martin Cave selv. Det er et valg som på flere måter virker lett parodisk. Dels fordi han selv er en av de som utsettes for hardest kritikk i dommen. Det er jo i seg selv ganske uryddig.

Men i tillegg har altså IMI valgt en pressetalsmann som ikke vil snakke med pressen. Dagen har gjentatte ganger kontaktet Cave for kommentarer. Men den kombinerte pastoren og pressetalsmannen svarer det samme hver gang:

«Ingen kommentar».

I stedet henviser han til en relativt kort uttalelse gitt til Stavanger Aftenblad. Der sier Cave at de til tross for dommen ikke erkjenner å ha gjort noe feil. Han tror de ville vunnet en ankesak, men likevel har bestemt seg for å ikke anke.

Retten har slått fast at IMI-kirkens ledelse har et forbedringspotensial når det gjelder personalbehandling. Det samme gjelder for mediehåndteringen.

Les også: