Et livstegn for kristne fellesskap

I år feirer Norsk Luthersk Misjonssamband 125-årsjubileum. Da er det lite som kan passe bedre enn å sende ut nye medarbeidere som skal gjøre tjeneste for evangeliet.

Lørdag kunne vi lese i Dagen om et ungt ektepar som ble innviet til tjeneste i Misjonssalen i Oslo. Det er alltid en begivenhet å få være med på en slik innvielse, og det hviler et spesielt alvor over den. Samtidig er det også en stor glede for et kristent fellesskap å få sende ut medarbeidere til tjeneste blant mennesker som ennå ikke kjenner Jesus. Og det er et sikkert livstegn for en forsamling eller en menighet at nye mennesker melder seg til slik tjeneste.

Utsendingene gjør et modig valg. De gir avkall på goder som de fleste av oss andre får del i. Samtidig innvier de seg selv og sin arbeidskapasitet til det aller viktigste vi mennesker kan bidra med her på jorden. Nemlig at Jesus blir kjent slik han presenterte seg selv, som veien, sannheten og livet.

Det er en helt nødvendig forutsetning for kristen misjon at Jesus Kristus har stått opp fra de døde og at alle mennesker kan motta syndenes tilgivelse i kraft av hans stedforfredende offergjerning. Der troen på syndenes tilgivelse og erkjennelsen av behovet for denne kommer i bakgrunnen, faller også misjonsgløden bort. En kirke som ikke sender ut misjonærer, bør tenke nøye gjennom hva som kan være årsaker til det.

«Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Slik lyder de kjente Jesu ord i Apostlenes gjerninger 1:8. Vi nærmer oss pinse, og blir minnet om hvordan den kristne kirken bredte seg utover etter Kristi himmelfart.

Det var ikke formelle vedtak som gjorde at den kristne kirken vokste. Det var de brennende hjerter, styrket av Guds ånd. Mennesker som hadde møtt Jesus, og som ønsket å dele evangeliets skatt med andre.

Slik er det også i dag. Misjonen dør uten brennende hjerter. Det koster noe å bryte opp, og det koster noe å være Kristi sendebud i vår verden. Derfor har misjon gjennom hele den kristne kirkes historie vært forbundet med en kostnad. Misjon er nærmest per definisjon en motstrømsbevegelse.

Det er ikke lett å bryte opp fra det kjente og kjære, og det er ikke lett å formidle evangeliet i en kultur hvor man ikke har vokst opp. Fortsatt er det også mange steder en betydelig risiko forbundet med det å være utsending på det kristne evangeliets vegne.

Norge har en rik historie som sendenasjon for misjonærer. Historien gir grunn til både takknemlighet og ærefrykt. Den er en kilde til mye læring. Men når vi søker å lære av historien, er det aller viktigste å finne ut hva det var som drev misjonens pionerer.

Det burde være et naturlig mål for ethvert kristent fellesskap å rette oppmerksomhet utover seg selv, og å bidra til at evangeliet blir delt med flere, både i vår egen nærhet og dit Jesu navn ennå ikke er kjent.

Over 2000 år etter Kristi himmelfart er evangeliets forvandlende kraft uforminsket.

Og evangeliet går frem kraftigere enn noen gang.