Gud i statsråd
Det kan virke som en stor selvmotsigelse.
Denne uken har forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) vært omtalt to ganger på forsiden av Dagen. På mandag kunne vi lese at hun hadde valgt å bruke tilleggsformuleringen «så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende» i edsavleggelsen da hun tiltrådte som statsråd. De aller fleste statsrådene har brukt denne formuleringen, men det er ingen selvfølge at de gjør det.
En del hadde kanskje forventet at et selverklært liberalt parti som Venstre ville holde seg med statsråder som ønsket en slutt på denslags sammenblanding av religion og politikk. Men den gang ei. Både Trine Skei Grande og Nybø ba om Guds hjelp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men i onsdagsavisen var tonen tilsynelatende en annen. «Vil ta kristendommen ut av Grunnloven», kunne vi lese under bildet av Iselin Nybø.
«Jeg mener at alle må egne beslutninger for sine liv, og derfor mener jeg også at vi bør ta kristendommen ut av Grunnloven. Det handler om at vi lever i et samfunn der folk har ulik bakgrunn og religion, og det må være greit», forklarte hun inne i avisen.
Det kan virke som en stor selvmotsigelse. Men Iselin Nybø har sin kristne bekjennelse intakt, og hun har bakgrunn fra både bedehus og kirke hjemme på Randaberg i Rogaland. Likevel tenker hun annerledes om forholdet mellom Gud og offentligheten, mellom Gud og staten, enn det som har vært typisk i mange kristne kretser.
Inntil Grunnloven ble endret i 2012 het det at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» Det er liten tvil om at vi hadde religionsfrihet også før 2012, men stadig flere synes å mene at den moderne norske staten ikke kan favorisere en enkelt religion på bekostning av andre.
Derfor fikk vi i Grunnloven i stedet formuleringen om at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.» Det er en presis illustrasjon av den endringen som alt har funnet sted, og som fortsatt pågår. I stedet for en statsreligion har vi nå et grunnlovsfestet verdigrunnlag.
Norge er et mer religiøst og kulturelt mangfoldig samfunn enn før. Det handler om både sekularisering og om innvandring, mest det første. I overgangen fra det tradisjonelle Norge med kristen formålsparagraf i skolen til et mer sekulært Norge i det 21. århundre strever vi med å finne ut av hvilken plass Gud og kristen tro skal ha i offentligheten.
KrFs kamp for å få inn og beholde K-en i skolens religionsfag var en viktig politisk seier for partiet, men den er ikke nok til å snu den mer grunnleggende utviklingen.
På veien mot å finne en ny kulturell identitet blir gjerne USA og Frankrike nevnt som eksempler på to ulike retninger. Begge land har kristne røtter, og begge har sekulær lovgivning. Men der Gud er mer eller mindre borte fra den politiske debatten i Frankrike, snakker amerikanske presidenter om Gud rett som det er. Og «In God we trust» står fortsatt skrevet på veggen i både representantenes hus og senatet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er noe underlig ved en tilnærming hvor vi blir så opptatt av å ta imot nye mennesker og nye impulser at vi frivillig tar avstand fra sentrale sider ved vår egen kultur og historie. I ettertid vil kanskje en slik ettergivenhet gi grunnlag for viktige spørsmål om hvor dypt den kulturelle og religiøse forankringen egentlig satt.
Nå står vi midt i prosesser vi ikke kjenner rekkevidden av. Og vi kan ikke vite hvordan det norske samfunnet hadde vært annerledes hvis kristendommen hadde hatt en slik plass som blant andre Iselin Nybø nå vil gi den.
Men det er grunn til å tenke alvorlig gjennom for eksempel hvor sterkt synet på det enkelte menneskes ukrenkelige verdi i virkeligheten vil stå hvis det mangler en kristen forankring.
Grunnlovsformuleringen om vårt kristne og humanistiske verdigrunnlag er i seg selv ikke egnet til å provosere særlig mange, den er tvert imot såpass åpen at den ikke sier spesielt mye om hva dette verdigrunnlaget faktisk går ut på.
På den annen side var heller ikke den gamle formuleringen om den evangelisk-lutherske religion nok til å stanse verken abortloven eller ekteskapsloven.
Slik sett er kanskje ikke den tilsynelatende motsetningen i statsråd Nybøs to uttalelser fullt så stor som den kan virke. Til syvende og sist er ikke spørsmålet først og fremst hvilken historie vi har, hvilket verdigrunnlag vi har eller hvilke formålsparagrafer vi holder oss med. Spørsmålet er om vi stoler på Gud.
