PRISVINNENDE: Terje Tvedt (t.h.) ble i 2007 tildelt Fritt Ords pris for «sine uredde meninger». Til venstre daværende styreleder i Fritt Ord, Francis Sejersted.  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

Misjonens forhold til islam

torsdag 11. januar 2018

Dette innlegget er en respons på "Bør Terje Tvedts bok bare hylles?"

Lederartikkel

Det er på ingen måte norsk misjon som er ansvarlig for islams økende innflytelse her i landet.

Den anerkjente og prisbelønnede historikeren Terje Tvedt har skrevet bok om noen av tidens mest betente temaer i norsk offentlighet: Islam, innvandring og multikulturalisme. Det er helt naturlig at en sakprosa-brannfakkel, som den professor Tvedt har begått, skaper debatt. Også i Dagens spalter.

Det er like selvsagt at det vil være ulike meninger om innholdet i boken slik det kommer til uttrykk i NLM-lederne Øyvind Åsland og Hjalmar Bøs svar til Dagens lederartikkel på lørdag. Vi, for vår del, ser egentlig ingen viktige og substansielle uenigheter mellom disse to artiklene.

Åsland og Bø bruker en god del plass på å forsvare norsk misjon generelt og NLM spesielt. Misjonen er imidlertid ikke omtalt i hele tatt i den lederen som kommenteres. Og la oss også legge til: Vi er ikke uenig i noe av det som de to skriver om egen organisasjon.

Det er da heller ikke norske misjonsorganisasjoner som i Tvedts bok utpekes som medansvarlige for islams vekst i Norge. Ifølge Tvedt er det hovedsaklig det liberalteologiske etablissementet på toppnivå i Den norske kirke, Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp og slike miljøer, som står for denne typen holdninger til islam og islams utbredelse. Det er også disse som rammes av Tvedts utpeking av kirkelige støttespillere for tanken om å skape økt innflytelse for islam - og dermed for religion generelt - her i Norge.

NLM og de andre norske misjonsorganisasjonene står jo beviselig for det stikk motsatte. De driver misjon blant muslimer nettopp fordi «Jesus Kristus er verdens eneste frelser», som Åsland og Bø skriver. Og de kaller muslimer til «omvendelse og tro».

Terje Tvedts etterlysning av hvor det nå har blitt av den teologiske kritikken av islam som kirken har bedrevet i hundrevis av år, rammer følgelig heller ikke misjonsorganisasjonene. De to NLM-toppene skriver ganske riktig at de har «fremhoIdt helt tydelig at islamsk lære er i strid med kristen tro». Når hørte vi sist den typen klare ord fra Mellomkirkelig Råd?

Åsland og Bø skriver også om Tvedt at det er «ingenting som tilsier at han vil gi kristen tro og tenkning noe fortrinn». Det er vel egentlig Terje Tvedt selv den nærmeste til å svare på, selv om vi i utgangspunktet opplever boken betydelig mer positiv til kristendommen som Norges verdigrunnlag enn det Åsland og Bø tydeligvis gjør.

Vi har i hvert fall med interesse lest Tvedts kritiske sammenligning av kong Haralds tale i Slottshagen for halvannet år siden med vår nasjonalsdikter Bjørnstjerne Bjørnsons tale vel hundre år tidligere. Bjørnson sa at det var statens oppgave å «forene frihet og kristendom» og at «vår bestemmelse fører oss i sin utvikling uvilkårlig til det folk med hvilket vi har blod og kristendom felles». Kongen understreket som kjent at det egentlig ikke spiller noen rolle om man har hjertet i Pakistan eller i Norge, eller om man tror på Allah eller Jesus. Tvedt kaller i boken sin den prosessen som har skapt denne utviklingen for «et av de aller mest tydelige bruddene i landets historie».

Så kan man selv velge hvordan man vil tolke Tvedt. Interessant er det i hvert fall.

------