Mer gudsfrykt i politikken

Vi trenger mer gudsfrykt, ikke mindre. Både i den enkeltes liv, og i samfunnet. Også i politikken.

«Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap», leser vi i Salomos ordspråks første kapittel. I våre dager vil mange oppfatte et slikt utsagn som selvmotsigende. Det virker mer nærliggende å hevde at begynnelsen til kunnskap er å skyve Gud utover sidelinjen. Først da kan mennesket tenke fritt.

Men vi trenger mer gudsfrykt, ikke mindre. Både i den enkeltes liv, og i samfunnet. Også i politikken. Ikke fordi enkelte parti eller politikere kan ta monopol på å føre en spesifikt kristen politikk. Men fordi erkjennelsen av å være skapt av Gud gjør noe vesentlig med hvordan vi ser på livet.

Det at vi har blitt velsignet for å velsigne, og at vi har ansvar for å forvalte det vi har blitt betrodd, kan være avgjørende drivkrefter i arbeidet med å bygge det gode samfunnet. Det er trist at ønsket om å demme opp for religiøsitet på avveie ser ut til å kunne føre samfunnet mot en intolerant sekularisme.

Her er det viktig å forstå at utviklingen nå ligger an til å fortsette i én bestemt retning, hvis ikke debatten blir mer preget av en ny erkjennelse. Behovet for gudsfrykt i politikken handler ikke om å ville bruke politiske virkemidler til å påtvinge andre sin egen tro.

Derimot handler det om å erkjenne sin egen begrensning, og vår alles verdi som menneskelige individer. Det gode kan bli det bestes fiende når vi går så langt i å etablere en felles sekulær plattform at religiøse premisser blir utålelige.

Onsdag kunne vi igjen leste om hvordan de svenske Socialdemokraterna arbeider flittig for å gjøre den offentlige arenaen mer og mer sekulær. Nå vil de forby religiøs praksis i friskoler, også dem som er dannet på religiøst grunnlag.

Styringsviljen er åpenbart stor. Man kan gjøre seg munter på de svenske sosialdemokratenes bekostning når man tenker på hvor redde de åpenbart er for religiøs påvirkning. Men dette er mer alvorlig enn som så.

En av delegatene på partikongressen sa at barnas religionsfrihet måtte være i fokus. Dette var ment å skulle forklare den vedtatte politikken. Paradokset er ropende. For dette handler minst like mye om voksnes religiøses berøringsangst som barns religionsfrihet. Vedtaket er fordomsfullt og ødeleggende.

Ønsket er formodentlig å sikre barns mulighet til å gjøre seg opp sine selvstendige oppfatninger. Konsekvensen av politikken er at man begrenser barnas muligheter til å gjøre nettopp dette.

Barna risikerer å bli avskåret fra en sakssvarende forståelse av kristendommens store betydning i utviklingen av det samfunnet vi i dag nyter godt av på så mange områder.

Ved å opptre slik de gjør, knytter de svenske sosialdemokratene ubehagelig nære bånd til noen av de mørke sidene ved sosialistisk historie. Der viljen til å bestemme over andre har gått hardt ut over respekten for dem som tror og tenker annerledes enn en selv.

Og der man i naiv optimisme underkjenner den ydmykheten vi alle trenger for å forstå at det bor potensial til både godt og ondt i alle mennesker.

Det er godt for mennesket å skulle stå ansvarlig for sine valg. Ingen av oss er skapt til å leve for oss selv. Både svenske og norske skolebarn har godt av å lære om hvordan kristen gudsfrykt har bygget samfunnet.