Guds velsignelse over folkevalgte ledere

Samme hvem lederne våre er, bør vi som troende ikke binde oss til dem med en usunn lojalitet.

Noen kristne amerikanere ser det som et uttrykk for Guds ledelse eller inngripen atDonald Trump er blitt USAs nye president, fortalte vi i lørdagsavisen. Samme hva vi måtte mene om Trump, kaller slike påstander på noen viktige prinsipielle refleksjoner.

IDet gamle testemente leser vi om at Gud valgte utkong Saul ogkong David som konger. Den første ble etter hvert en dårlig konge som Gud vraket. Den andre er blitt stående som den største kongen gjennom Israels historie, med 40 års regjeringstid.

Han omtales som en mann etter Guds hjerte, men var på ingen måte ufeilbarlig. Noen av feilgrepene han gjorde, var store og alvorlige. Vi leser også om konger som Kyros ogNebukadnesar som ble Guds redskaper selv om de var hedninger og ikke jøder.

I et moderne demokrati er det folket selv som velger sine ledere. Slike ledere blir aldri fullkomne, men de kan være mer eller mindre gode. Selve folkestyret er heller ikke uten svakheter.

«Demokratiet er den verste styreformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom historien», sa den slagferdige britiske statsministerenWinston Churchill. Det er blant annet fullt mulig at flertallet kan ta feil. Mannen som ble Churchills store motstander, Adolf Hitler, kom til makten ved et demokratisk valg i Tyskland i 1933.

Det er naturlig for kristne å både be om og se etter Guds ledelse i det som skjer. Det gjelder både i det personlige livet og i samfunnslivet. Men ofte er det vanskelig å fortolke konkrete hendelser i et åndelig perspektiv, ikke minst slike man står midt oppe i.

Vi kan fort få forklaringsproblemer: Hvis Gud innsetter demokratisk valgte ledere som vi mener fremmer hans vilje, hvorfor kommer da så mange til makten som vi mener ikke gjør dette?

Å ha stemmerett ved valg er et stort privilegium og ansvar. Vi skylder å skaffe oss best mulig innsikt og veie viktige spørsmål opp mot hverandre før vi velger hvordan vi vil bruke stemmeretten til å fremme det gode og hindre det onde. En viktig test er hvordan politikere vil verne om de svakeste.

Men selv om de politiske veivalgene som tas i et samfunn er vesentlige, kan de aldri skape himmel på jord. Politikken er «det muliges kunst». I syndefallets verden er ikke alt mulig. Det dreier seg ofte om å gjøre det beste ut av begrensede ressurser og muligheter.

Selv politikere med de beste evner og intensjoner, vil måtte komme til kort på noen områder. Derfor er det grunn til å være edruelig når man gjør seg forventninger til hva som skal være mulig å oppnå med politiske virkemidler. Politikerne må også prioritere. Det vil føre til at noen vil oppleve at viktige områder blir nedprioritert eller forsømt.

Kristne bør være varsomme med å koble troen ukritisk til partier eller politikere, eller for den saks skyld en bestemt ideologi. Selvsagt er ikke alle ideologier like gode. Men ideologier er likefullt menneskers verk. De kan ikke frelse oss, verken som individer eller fellesskap.

Noen grunnleggende ting mener vi det er mulig å si om Guds vilje i et demokrati: Vi må arbeide for å få best mulig ledere, be for de lederne vi får og holde dem ansvarlige for om de fremmer det gode. Men samme hvem lederne våre er, bør vi som troende ikke binde oss til dem med en usunn lojalitet. Det gagner verken demokratiet eller Guds rikes sak.