Illustrasjonsbilde: Yayimages

Frykt ikke

torsdag 3. mars 2016

Dette innlegget er en respons på "Tøffe kristne lærere"

Lederartikkel

Menneskefrykt har til alle tider vært en av de største truslene for den kristne kirke. Vi vil så gjerne unngå problemer og påkjenninger, krangler og konflikter.

Generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag etterlyste tøffe lærere i Dagen tirsdag.

Tøffe kristne lærere  

Bakgrunnen var reportasjen i avisen i forrige uke der vi fortalte om lærer Sverre Kristoffersen ved Fjell ungdomsskole på Sotra. Han har satt i gang høytlesing av Det nye testamente i storefri. Tiltaket samler 15-25 ungdommer hele tre dager i uken.

Leser Bibelen i storefri  

Det er oppmuntrende og forfriskende å lese om slike personer. De ser muligheter der andre ser umuligheter. Som vi skrev om på lederplass i går, er det avgjørende at vi vet noe om hva trosfrihet innebærer. I vår tid er det fare for at den kommer under et press som strider med grunnleggende menneskerettigheter.

Samtidig har denne utfordringen en åndelig side. «Frykt ikke» er en av oppfordringene som går igjen i Bibelen. Noen har talt seg fram til at den forekommer mer enn 365 ganger, altså for minst en gang for hver dag året igjennom. Det er ikke underlig. Frykt er en av menneskets mest grunnleggende følelser. Den er viktig fordi den vokter oss for farer. Et fullstendig fryktløst menneske overlever neppe særlig lenge.

Spørsmålet er ikke om vi skal frykte, men snarere hva eller hvem vi skal frykte. Jesus oppfordrer oss sterkt til å frykte Gud og ikke mennesker. Mennesker kan riktignok gjøre livet vanskelig for oss, og i ytterste fall ta livet av oss. Det opplever dessverre mange kristne i vår tid. Men det som virkelig betyr noe, er at vi ikke tar skade på vår sjel. Det avgjørende er å bli bevart i troen på Jesus som vår frelser og nå fram til det evige livet hos Gud.

Menneskefrykt har til alle tider vært en av de største truslene for den kristne kirke. Vi vil så gjerne unngå problemer og påkjenninger, krangler og konflikter. Og det er i utgangspunktet sunt. Apostelen Paulus oppfordrer oss til å holde fred med alle, «så lenge det står til dere». Men prisen for å holde fred blir for høy hvis vi må gå på kompromiss med sannheten. Troen er ikke privat. Kjødes utfordring til å leve «seksjonsfrie liv» er i høy grad aktuell, enten vi er lærere eller har andre jobber.

En kristen arbeidstaker må opptre klokt og overholde retningslinjene som gjelder innenfor yrket. En politimann kan ikke bruke patruljene sine til å opptre som uniformert og statlig betalt gateevangelist. En lege kan ikke kreve å få be med en pasient før man vil snakke om vedkommendes helseproblemer.

Og en kommunalt ansatt skal ikke avslutte sine offentlige brev med å hilse med bibelvers. Alt dette har arbeidsgiver gode grunner til å si nei til. Men det betyr ikke at man i noen som helst jobb er avskåret fra å være et kristent vitne. Tvert imot er dette et kall som gjelder alle Jesus-etterfølgere.

Ingen bør regne med at dette alltid vil gå knirkefritt. Tydelige kristne vitnesbyrd har alltid framkalt motstand. Men gir vi etter for frykten, svikter vi både ham som vi tror på og menneskene vi er kalt til å nå med budskapet om tilgivelse, framtid og håp.

Mer enn noen gang trenger vi å minne hverandre om hans oppfordring og løfte: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg».

Alle har vi kjent frykt, og vi må regne med å kjenne den igjen. Men vi kan til en viss grad velge om den skal få makt over oss. Det bør den ikke få.