Ekteskap under angrep

Hvem skal sette ekteskapet på plass?

Med to kontroversielle dating-nettsider vil britiskeAzad Chaiwala hjelpe menn ut av den trange monogamien. Han påberoper seg å kjempe for tradisjonelle verdier, og viser til at flerkoneri er en kjent praksis fra mange samfunn. Han har måttet tåle mye indignasjon og kjeft, men rundt 35.000 britiske menn har vist sin interesse.

På protestfestivalen kunne danske Carsten Graff fortelle sine tilhørere at han, etter å ha prøvd både monogami og polygami, hadde kommet til at polygami var å foretrekke.Graff fikk forklare TV 2s seere at monogame forhold skapte angst og stress, mens åpne forhold gav mer lykke.

Disse to, kanskje ekstreme, eksemplene illustrerer et viktig poeng for et norsk samfunn i endring:

Lenge har vi vært vant til å tenke at monogame ekteskap er en gitt standard for alt samliv. Slik er det ikke. I likhet med all kulturell aktivitet, springer tanken om at ekteskapet er en livsvarig forening av én mann og én kvinne ut av noen helt spesifikke verdier, formet i en gitt kulturell kontekst.

Det er nok ikke muslimsk flerkoneri som er den største utfordringen for den kristne ekteskapsforståelsen. Den største trusselen kommer heller fra denkulturelle dekonstrusjonen som lenge har funnet sted i norsk og vestlig kultur. Tanken er at siden kultur og samfunnsliv er konstruert av mennesker gjennom århundrer, bør vi dekonstruere den og sette den sammen på nytt - slik vi vil ha den. Da er alt åpent, og danske Graff eller britiske Chaiwala kan bli vel så attraktive læremestere som en prest eller en kristen samlivsekspert.

Når folkemeningen sakte løsriver seg fra en kristen forståelse av familie og samliv, vokser kirkens ansvar for å holde frem det Bibelen åpenbarer. Et brennende spørsmål blir derfor om kirken er klar for dette. Og det er ikke sikkert at svaret på det kun ligger i evnen til å fastholde læresetninger over tid. Det kan også ligge i hvorvidt kirken i det hele tatt har autoritet i samfunnet.

Akkurat som en kirke kan kritiseres for å være offer for tidsånden, går det fint an å se for seg en kirke som har massevis av salt, men lite lys. En kan godt se for seg en konservativ bastion som ikke utøver noen innflytelse over samfunnet, fordi ingen har interesse av å lytte til det en har å si.

Skal kirken makte å nå ut med et budskap om Guds kjærlighet, må den først og fremst leve det budskapet. Vi har Jesu egne ord på at kirken må kle de nakne, være en far og en mor for de foreldreløse, gi mat til de sultne og elske dem som ingen andre bryr seg om.

Kraften av en slik kjærlighet, kombinert med en kjærlighet til Guds ords åpenbaring, må vel være den eneste farbare vei til et fornyet kristent nærvær i Norge.

Kirken forkynner ikke en kraftløs, retningsløs kjærlighet. Det er kirkens kall å peke på Guds gode vilje, og det innebærer å advare mot det en tror er i strid med hva Skaperen vil. Vi er ikke bare kalt til å preke om kjærlighet, men til å leve i kjærlighet. Gjør vi ikke det, får det mindre betydning hva vi måtte mene og si.