JUSTERING: Erfaringen fra England viste meg at en universalistisk og liberal justering av evangeliet ikke bringer særlig vekst. Folk ønsker noe som er sant, ikke noe som er justert etter vår smak og behag, skriver Anne Lise Søvde Valle.  Foto: Fotolia

Et annet evangelium?

torsdag 16. februar 2017

Kristenliv

Mens mennesker fra andre deler av verden betaler en høy pris 
for å tilhøre Jesus, har vi i Vesten laget oss en «feel good»-versjon­ av det samme evangeliet. Vi snakker helst ikke om synd og omvendelse, eller om et liv i lydighet til Guds ord for de troende.

Et sted i Midtøsten sitter Moaid på 21 og grubler på meningen med livet. Han er skuffet over menneskene rundt ham som ikke lever etter de reglene som gjelder i hans religion. I det siste har han sett litt på en kristen tv-kanal som han har fattet interesse for.

Ett av programmene fortalte om en type relasjon som man kan ha til Gud, en relasjon som er bygd på kjærlighet. Han fortalte om Isa (Jesus), som gav livet sitt for at vi kan få tilgivelse for syndene og fred med Gud. Nå var Moaid i tvil om sin egen religion, som ikke kunne gi en noe løfte om fred med Gud.

LES: – Forfølgelse sier noe om kraften i gudstro

Moaid hadde en venn som kalte seg tilhenger av Isa. Han visste at dersom han ville gå inn på den samme veien ville det koste ham dyrt. Kanskje ville han aldri få seg noen utdannelse og jobb, og kanskje ville til og med familien hans støte ham ut. Han trengte mer tid.

Vennen hadde allerede blitt truet av sin eldre bror og mistet deltidsjobben han hadde hatt på tehuset i byen. Allikevel sto han fast på sin overbevisning, fordi han hadde lagt det gamle livet sitt bak seg.

Et sted i Norge sitter Stine på 21 år, hun også med tanker om meningen med livet. Hun er skuffet over venner og familie som ikke forstår henne, over at hun ikke har den kroppen hun ønsker seg og over karakteren hun fikk sist semester.

I det siste har hun tenkt en del på det hun hørte på leir for flere år siden. Om Jesus, som kunne være en bestevenn i vanskelige tider og som hadde gitt livet sitt for at vi kunne ha fred med Gud.

Stine kjente også noen kristne på studiestedet. De levde ikke annerledes enn de andre. De strevde med de samme spørsmålene som henne, festet sammen med studentene i helgene, og flere av dem hadde flyttet sammen med kjærestene sine da de skulle studere i storbyen.

LES OGSÅ: Kristne angripes i flyktningleirer

Da Stine hadde spurt en av dem om dette fikk hun til svar at Gud var fornøyd, så lenge vi var lykkelig. Stine trengte allikevel mer tid.

Paradokset: Mens mennesker fra andre deler av verden betaler en høy pris for å tilhøre Jesus, har vi i Vesten laget oss en «feel good»-versjon av det samme evangeliet.

Vi snakker helst ikke om synd og omvendelse, eller om et liv i lydighet til Guds ord for de troende. Mens evangeliet koster flere tusen mennesker livet hvert år, velger vi heller å endre litt på budskapet, slik at det skal passe inn i det sekulære Vesten i 2017.

Jeg var nylig i London på et møte med tema disippelskap i misjon (Transforming discipleship in mission). Som en del av programmet besøkte vi en kirke for å se hvordan dette så ut i deres sammenheng.

Det viste seg at den gamle bygningen, fra 1870-tallet nå var blitt et ypperlig konsertlokale for alle typer konserter, at the minister (altså presten der) presenterte seg selv som svært liberal; med en universalistisk overbevisning om at alle religiøse tilnærminger har det samme målet.

LES MER: Drapsbølge sprer frykt blant koptere

For henne var ikke disippelgjøring viktig, men derimot var seksuelt mangfold det, og vigsler av homofile var en selvfølge. Hun mente man skulle stille flest mulig spørsmål til troen sin, men så ikke hvordan hun selv hadde slukt dagens postmoderne overbevisning om at alt er like bra, og ingen veier er mer riktige enn andre.

På spørsmålet om hvor mange medlemmer de hadde i det ærverdige kirkebygget fra 1870-tallet var svaret 14. Andre steder i Europa skjer disippelgjøring og undervisning av unge flyktninger og nye innbyggere som Moaid, med den største naturlighet.

I Hamburg, Tyskland, sier man nå at det døpes flere utlendinger enn tyskfødte. (Og siden den lutherske menigheten i Tyskland døper spedbarn, må antallet utlendinger og flyktninger som søker Gud være enormt høyt.)

Historier som den til Moaid høres også her i Norge. Folk fra Midtøsten søker håp, og finner Jesus Kristus, enten i drømmer eller gjennom vitnesbyrd fra andre troende.

LES OGSÅ: Kirkeledere ut mot Trump-ordre

Mitt spørsmål er om det er så store forskjeller på det evangeliet Moaid hører, og det som den sekulære Stine får presentert. Mens noen er villige til å ofre familie, trygghet og jobb fordi de har funnet skatten; sannheten om Jesus, hører andre at de ikke trenger å ofre, eller endre på noe som helst.

Mens kristne i Vesten stadig tilpasser sitt evangelium etter dagens overbevisninger, er kristne i andre deler av verden villige til å tilpasse seg Bibelens undervisning i eget liv, selv når det vil koste dem dyrt.

For noen dager siden uttalte biskop Stein Reinertsen noe i Vårt Land om hvor viktig det var for dem at troen er ekte før de døper flyktninger og utlendinger. Og det er nok helt rett.

Men da lurer jeg på om de sekulære foreldrene, som ikke har noen tro på Jesus, blir forberedt like godt på det samme dåpsritualet?

Erfaringen fra England viste meg at en universalistisk og liberal justering av evangeliet ikke bringer særlig vekst. Folk ønsker noe som er sant, ikke noe som er justert etter vår smak og behag. 


LES MER: Flest kristne blant flyktninger til USA

I tillegg tror jeg vi løper risikoen for å forkynne et annet evangelium, slik Paulus advarer mot i Galaterbrevet 2; for hvis man kunne oppnådd rettferdighet ved å bare være god, ja, da døde jo Jesus til ingen nytte.