ARROGANT: Å kalle dette som Skriften lærer og som bibeltro kristne har tilegnet seg, for et forkvaklet og antikristelig homosyn, er en arrogant og utilbørlig påstand, skriver Olav H. Kydland.  Foto: Fotolia

Overstyrer apostelen Paulus Jesu budskap?

lørdag 11. august 2018

Kristenliv

I en kronikk på NRK Ytring (1.8.2018) kalt «Bibelen inneholder mye grums» omtaler forfatteren Tom Egeland forholdet mellom Jesus og apostelen Paulus. Undertegnede vil komme med noen synspunkt på kronikken.

På typisk bibelkritisk måte konstruerer Egeland et motsetningsforhold mellom Jesus og apostelen Paulus. Han hevder at Paulus har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet. Jesus omfavnet alle medmennesker, også alle dem som elsker noen av samme kjønn.

Likedan sår han tvil om at Jesus åpenbarte seg for Paulus på veien til Damaskus siden ikke Paulus skrev om denne opplevelsen selv. Men å dra i tvil den historiske virkelighet på grunn av dette, er ikke troverdig.

Videre hevder Egeland at uten åpenbaring står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel.

Hva er så en apostel? En «apostel» er en utsending som representerer avsenderen og opptrer med fullmakt fra denne etter «den grunnsetning at et menneskes utsending er som dette selv».

Følgelig kan vi trekke den slutning at det apostlene sier, det taler de på vegne og med fullmakt fra Jesus Kristus selv. (2.Kor 5,20). Følgelig er det ikke holdbart å konstruere et motsetningsforhold mellom Jesus selv og hans apostler. For Jesus sier til sine disipler: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg, og den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.» (Luk 10,16. Sml. Mat 10,40; Joh 13,20)

Jesus ga også løfte til apostlene om å sende talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skulle sende i Jesu navn, «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere» (Joh 14,26). Videre sier Jesus at sannhetens Ånd skulle veilede apostlene «til hele sannheten» (Joh 16,13).

Rom 1,1 lærer oss at Paulus er Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium. Han er en Jesu Kristi apostel, «et utvalgt redskap» for Herren, (Apg 9) anerkjent av de andre apostlene (Apg 15).

I Gal 1,12 sier Paulus at han ikke har mottatt eller lært evangeliet av noe menneske, «men ved Jesu Kristi åpenbaring» (Se også 1 Kor 11,23; Ef 3,3; 1 Tess 2,13). Evangeliet ble altså åpenbart for Paulus ved Jesu Kristi åpenbaring uten noen menneskelig mellommann, men ved Guds hellige Ånd.

Egeland hevder videre at i urkirken var Paulus den mest sentrale i å oppgradere Jesus fra menneske til Gud.

Det er en påstand uten noen holdepunkt i virkeligheten. Guds enbårne Sønn har alltid vært til. Han er den andre person i treenigheten som i tidens fylde ble menneske, sann Gud og sant menneske (se Matt 1,18; Luk 1,31–33; Joh 1,14; Gal 4,4).

Alle Jesu disipler var klar over at Jesus var Guds enbårne Sønn fra evighet av som steg ned til jord, ble menneske, ble korsfestet, døde en stedfortredende død for menneskeslekten og ved sin oppstandelse viste seg som Guds veldige Sønn (Rom 1,4: Apg 13,32 f. f.; Heb 1,5; Åp 1,18).

Videre hevdes det at Paulus hadde et forkastelig syn på kvinner og homofili. Å hevde at Paulus hadde et forkastelig syn på kvinner, er ikke i samsvar med Guds ord. Både Jesus og Paulus hadde samme syn på menn og kvinner. De er skapt i Guds bilde og er likeverdige for Gud.

Cand. theol. Øivind Andersen sier: «Hva lærer Det nye testamente om kvinnen og hennes stilling i menigheten? Svaret er dobbelt: 1) Religiøst (når det gjelder frelsen) er det ingen forskjell. I Kristus (frelsen) er mann og kvinne likestilt.»

2. Men når det gjelder menighetenes funksjoner (kvinnens innsats i Guds rikes arbeid), da er det forskjell. At denne forskjell skulle bety «nedvurdering av kvinnens betydning i Guds rike, er i virkeligheten den mest tankeløse innvending man kan gjøre mot apostelens ord om de funksjoner i Guds rike en kvinne ikke skal ha.» («Kvinnens plass i menigheten».)

Når det gjelder homofili sies det: «Men det forkvaklede, antikristelige homosynet til mannen som aldri møtte Jesus – det trykker konservative deler av Kristen-Norge til sitt bryst.»

Vi finner heller ikke noe sted i NT noen forskjell mellom ­Jesus og Paulus når det gjelder synet­ på Skriften (GT) som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord. ­Jesus sier at han ikke er kommet for å «oppheve loven og profet­ene» (GT), men for å oppfylle, og ikke den minste bokstav ­eller tøddel skal forgå av loven før himmel og jord forgår (Mat 10,35), og i Joh 10,35: «- Skriften kan ikke ­gjøres ugyldig».

Apostelen Paulus sier det samme med andre ord: «- Jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene» (Apg 24,14). I 2.Tim 3,16 sier han: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (Sml. Rom 15,4).

Da Jesus og Paulus har det samme synet på Skriften (GT), nytter det ikke å argumentere med, som noen gjør, at vi ikke har noen ord av Jesus selv angående dette med homofile forhold.

Men Jesus holdt fast på at GT er Guds inspirerte og hellige ord, og i 3.Mos 18,22 leser vi: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er avskyelig.» Følgelig betraktet Jesus homoseksuelle forhold som synd som utelukker fra Guds rike. Med andre ord: Jesus og apostelen Paulus har samme syn på homoseksuelle forhold.

Det er sant at Jesus elsker alle menneskene. Han vil at de skal komme til sannhets erkjennelse, bekjenne sine synder, ta imot frelsen og vandre i «et nytt liv.» (Rom 6,4)

Å kalle dette som Skriften lærer og som bibeltro kristne har tilegnet seg, for et forkvaklet og antikristelig homosyn, er en arrogant og utilbørlig påstand. Det er det samme som å gjøre narr av Den treenige Gud og nedverdige og latterliggjøre de kristne som vil holde seg til Guds hellige ord.

Vårt forhold til apostelens ord avspeiler vårt forhold til Jesus selv. Er vi ikke lydige eller tilsidesetter vi apostlenes lære, veiledning og formaning, da er vi ulydige mot Herren Jesus Kristus selv. Hvem våger det? Vi skal jo alle stå til regnskap for han en dag.

Egelands artikkel avslører hvordan han stiller seg til Guds ord og bibeltro teologi. Våre reformatoriske fedre talte om Skriftens klarhet, både den ytre og indre klarhet. Bibelen er klar slik at hvem som helst kan lese den og forstå hva den sier på det ytre plan. Men for å erkjenne Bibelens indre klarhet er vi avhengig av Guds Hellige Ånd. Luther sier at ingen fatter en eneste stavelse (iota) i Skriftenes indre klarhet hvis han ikke har Guds Ånd.

Egeland har avslørt for oss at han verken skjønner Skriftens ytre klarhet eller dens indre klarhet med sin sekulære og bibel­kritiske måte å forholde seg til den på.