MISJON: Normisjon gjorde for noen år siden en grundig utredning av behov og muligheter for misjon i Europa. Konklusjonen på rapporten ble at Normisjon, i en europeisk sammenheng, ville ha mest å gi, og møte størst behov, i Øst-Tyskland og Tsjekkia, skriver Kristian Lande. Bildet er fra Dresden.  Foto: Illustrasjonsfoto: Herbert Knosowski, AP Photo / NTB scanpix

Misjon i reformasjonens vugge?

torsdag 5. oktober 2017

Kristenliv

De gråt ikke av glede. Gråten var uttrykk for fortvilelse og sinne. Hvordan kunne sønnen bli så hjernevasket? Hvordan kunne han ødelegge livet på en slik måte?

Historien gjorde inntrykk på meg. Historien om den unge studenten. Han hadde møtt Jesus. Fått nytt liv. Nå var det dåp i en av Berlins kirker. Nede i benkeradene satt foreldrene. Tårene trillet nedover kinnene deres. Så fint, tenkte jeg når jeg hørte på.

Helt til jeg skjønte det. De gråt ikke av glede. Gråten var uttrykk for fortvilelse og sinne. Hvordan kunne sønnen bli så hjernevasket? Hvordan kunne han ødelegge livet på en slik måte?

Øst-Tyskland – det tidligere DDR. Her spikret Luther opp sine teser. Her var arnestedet for pietismen og den moderne misjonsbevegelsen. En region som har velsignet verden. En region som i dag har verdens høyeste andel bekjennende ateister. Godt over 70 prosent. Hva gjør Gud?

Men først. Hva skjedde? Kommunismen trekkes raskt frem som et svar. Tja, er svaret. Den markante forskjell mellom det tideligere Øst- og Vest-Tyskland kan antyde at det er en sammenheng. Samtidig, nabolandet i øst, Polen, er veldig langt fra ateistisk, noe som også gjelder mange av de andre postkommunistiske landene.

Kommunismen prøvde i høyeste grad å knekke kirken og fordrive kristen tro, men de lyktes bare delvis. Tsjekkia, også det et tidligere østblokkland, har en lignende situasjon, men også her har naboen i øst, Slovakia, et helt annet kirkeliv. Bildet må være mer komplisert.

Det Øst-Tyskland og Tsjekkia har felles er at de begge var hjemsted for betydningsfulle reformatorer, som begge ble forsøkt stoppet av myndighetene. I Tsjekkia lyktes motreformasjonen i stor grad. Protestanter ble fordrevet, om nødvendig med våpen.

«The battle of the white mountain», slaget mellom protestantene og katolikkene, trekkes av mange frem som en grunn for ateismens fotfeste. Religion fører til krig. Kirken har makt over mennesker – hindrer frihet.

Over store deler av Europa raste det religionskrig på 1600-tallet. Det vil si, religion var bare en del av det, politiske maktkamper var nok minst like avgjørende. Men like fullt gjorde det noe med folket. Pietismen ses på som en motreaksjon til disse krigene. Troen skulle tas på alvor. Vekkelse rett og slett. Og dette vokste altså frem i Øst-Tyskland.

Grev Zinzendorf, lederen for herrnhutene, var en av dem med stor innflytelse her. Herrnhutene, også kjent som de moraviske brødrene, dro som misjonærer over hele verden, solgte seg selv som slaver for å nå slavene på de karibiske øyene med evangeliet og fikk avgjørende betydning for John Wesleys liv. De satte rett og slett spor som varer. Men ikke der de kom fra.

Zinzendorf er fra Halle, den av de store byene i dagens Tyskland med færrest kristne. Moravia er i dagens Tsjekkia. Hva skjedde? Kan det ha en sammenheng med at vekkelsen aldri ble akseptert av lokale ledere i Øst-Tyskland og Tsjekkia, i stedet ble den fordrevet til resten av verden? Litt som forfølgelsen av den første kristne kirke endte med en misjonsbevegelse som spredte seg over hele datidens verden.

Grunnen til dagens situasjon er nok rett og slett sammensatt. Spørsmålet er uansett dette: Hva gjør Gud med det? Hvem sender han? Hvem vil gå?

Normisjon gjorde for noen år siden en grundig utredning av behov og muligheter for misjon i Europa. Konklusjonen på rapporten ble at Normisjon, i en europeisk sammenheng, ville ha mest å gi, og møte størst behov, i Øst-Tyskland og Tsjekkia.

Jeg vil anta at en lignende konklusjon også ville kunne treffes for andre norske misjonsorganisasjoner. Uten at man på noe som helst vis skal begrense seg til disse landene. Her er tre tanker som jeg tror er viktige med et eventuelt misjonsinitiativ i Øst-Tyskland, formet gjennom egne erfaringer, samtaler med kristne som har vokst opp der, og generell misjonsstrategi:

A) «If you want to go fast – go alone, if you want to go far – go together», sier afrikanerne. Partnerskap i misjon er veldig bra. Hvilke bevegelser finnes i Øst-Tyskland? Hvilke bevegelser fra andre deler av Tyskland kan man gå sammen med? Hvilke av dem kan funke bra sammen med?

B) Hvilke behov bærer en østtysker? Hva rører seg i samfunnet? Østtyskerne stemte i stor grad på det nye høyrepopulistiske partiet under valget i september. Forståsegpåerne linker det med den store arbeidsledigheten i regionen.

Hvordan er man lys og salt her? Skape arbeidsplasser? Øst-Tyskland har mange kirker, mange prester. Nok, rett og slett. Behovet er vanlige kristne mennesker som representerer Jesus der de er. Teltmakertjeneste? Business as mission?

C) Smak og se at Herren er god, sier Bibelen. Erfaringen min fra Tsjekkia sier meg at når foreldre eller kanskje mest sannsynligvis olde- eller tippoldeforeldre valgte vekk Jesus, tenker man at dette er prøvd og forkastet. Uten å vite mye om hva som ble forkastet. «Det var ikke som jeg trodde, jeg ble ikke fordømt, jeg koste meg, opplevde det godt», sa en kamerat.

Kona hadde nylig blitt døpt, han hadde opprinnelig hatt en lignende reaksjon som foreldrene til gutten i Berlin, men nå hadde han erfart noe nytt. Møtet med et levende kristent fellesskap satte tankene i gang. Ikke et fellesskap av perfekte, men av nettopp ikke perfekte som bar hverandre til Jesus. Et slikt møte har for mange blitt starten på en vandring til Jesus.

Når de ser hvordan dere elsker hverandre, sier Jesus, skal de forstå at dere er mine disipler. Det trengs mer enn bare å fortelle at kirke ikke handler om makt og krig, det må leves ut. Det er tid for en ny brødrebevegelse i Øst-Tyskland. Hvem vil gå?