FRELSE: Det er ikke mange som har talt så tydelig om helliggjørelse og troens liv og frukt, som Luther. Men han blander ikke dette inn i frelsen. Han talte skarpt mot den døde og historiske tro, en tro som tror på historien om Kristus, uten nytt liv og nye gjerninger, skriver Stein Solberg. Bildet er fra Wittenberg.  Foto: Jens Meyer, NTB Scanpix

En lutherdom uten Kristusforening

tirsdag 7. november 2017

Kristenliv

Én ting er å mangle Luthers frodige uttrykksmåte. Viktigere er det å få del i det liv og den Åndskraft han fikk gjennom bot og Kristusforening ved tro.

Noen synes kanskje det blir «vel mye Luther» for tiden. Andre har Luther rett og slett langt opp i halsen, blant annet på grunn av hans uttalelser om jødene. Måtte likevel ikke det stå i veien for Luthers hovedanliggender.

Ingen venner av Israel kan støtte hans uttalelser på dette punktet. Professor Knut Alfsvåg har skrevet en høyst lesverdig bok om Luther «Møter med Luther».

For bedre å forstå Luthers uttalelser, er det viktig å få innsikt i den samtid og sammenheng Luther stod i når han skrev det han skrev, noe Alfsvåg belyser, sin vane tro, på en meget klar måte.

Et av mange eksempler fra Luthers samtid som provoserte reformatoren, var når jøder kunne si at Kristus var sendt av djevelen og Maria var en hore. Vi hadde også reagert om noen i dag sa det samme, om enn ikke med samme ord og råd som Luther.

Selv om Luther hadde sine feil – og var et menneske(!) – var han også en åndelig gigant. Ja, en av de fremste etter apostlene, på linje med de beste blant kirkefedre i Oldkirken, etter mitt syn.

Han var som en Augustin. Luther har en bredde og dybde i sin teologi og troserfaring som gjør at de fleste strever med å henge med og få oversikt. Ja, endog det Luther selv la stor vekt på, kan lutheranere tape av syne.

Den norske kirke, de lutherske organisasjoner og frikirker har dog bevart mange reformatoriske anliggender, men noe er også borte. Vi kunne trengt en visitas av Luther. Og kanskje flere teser?

Tese I. Kirken dør uten omvendelse. Luther var ikke beskjeden i sin forkynnelse om synd. Synd var for ham er en totalsak: fiendskap mot Gud, vantro, begjær, kjød.

Vi skal ikke lese mye i hans postiller før vi hører om vår, og reformatorens egen, åndelige fattigdom, elendighet og fortapthet – men ikke bare det!

Det vil for øvrig være klokt av prester, biskoper og andre forkynnere å jevnlig lese hans postiller og kjerneskrifter. Ikke til forberedelse av prekener, men til berikelse av eget trosliv.

Luthers syn på synd kan oppleves provoserende i en tid da mennesker i stadig større grad søker selvaksept og selvrealisering. Er Luther bare en tidligutgave av den baktalte pietismen?

Luther levde innfor den Hellige Gud. Også vi trenger å møte den samme hellighet. Jeg tenker ikke da på de kloke studier av hans vesen, de objektive og intellektuelle møter med Gud.

Nei, vi trenger dype, eksistensielle og personlige møter. Da blir ikke Luthers uttrykksform lenger så fremmed, da blir sannheten påtrengende: Jeg elsker ikke Herren og min neste av hjertet! Jeg stoler ikke på Ham i alt og over alt!

Det er saken. Den store reformator kjente seg liten og bøyd innfor Majesteten: Intet er fullkomment. Vi synder selv i de beste gjerninger!

Luther kjente vreden i Gud, ikke bare som kjempende munk, men livet igjennom. Det drev ham til bot (omvendelse), det vil si anger og sorg over synden og tro på en annen enn seg selv: Jesus Kristus og hans verk. Uten bot, ingen tilgivelse.

Hvor står vi i dag? Også lutherske organisasjoner har mistet et gammelt kjennetegn som klar botsforkynnelse, det vil si lov-evangelium-forkynnelse som skaper sorg og anger over synd og tro og glede over Kristus.

En slik forkynnelse er fullt forenlig med og nødvendig sammen med forkynnelsen av vår storhet og verdi som Guds skapninger! Vi blir aldri ferdig med slik forkynnelse.

Tese II: Rettferdiggjørelse og Kristusforening (Kristusmystikk) kan ikke skilles. Luther har en juridisk forståelse av rettferdiggjørelsen, der synderen står for Guds domstol og erklæres rettferdig for Jesu skyld ved tro.

Luther inkluderer samtidig en annen dimensjon: en «personal» side. Vi får ikke alene del i Jesu verk i rettferdiggjørelsen, men også Jesu person. Allerede i frelsesøyeblikket – dåpen – får og forenes vi med Kristus. Vi blir hellige og herlige!

Var Luther «mystiker»? Dette diskuteres i mange teologiske kretser. «Mystiker» er en altfor ubeskyttet og misforståelig betegnelse på Luther. Men å benekte at Luther var påvirket av Kristusmystikk, er useriøst.

Når jeg her bruker ordet Kristusmystikk, er dette ikke noe annet enn hva vi leser om i Efeserne 5,32. Dette mysteriet er stort, jeg tenker på Kristus og menigheten. Kristusmystikk er et avledet ord av «Kristusmysteriet», det vil siinkarnasjonen, forsoningen, foreningen med Ham.

– Luthers åndsliv ånder av Kristusmystikk. Selv en katolsk autoritet på området, Bernard McGinn, er tydelig her. Luther var preget av Paulus’ Kristusmystikk (i Kristus – Kristus i oss), Oldkirken, Augustin, Bernard av Clairvaux og ikke minst «den tyske mystikk», særlig representert av Johannes Tauler.

Men Luther repeterer ikke bare gammelt stoff. Nyoppdagelsen av evangeliet gjorde ham til en nydanare av reformatorisk mystikk, som erkebiskop N. Söderblom sa. Luther plasserer Kristusforeningen (Kristusmystikken) i sentrum av selve rettferdiggjørelsen av nåde, og kaller den for denrette kristne hovedlære.

Luthers medarbeider Melanchton fremhevet av sjelesørgeriske grunner syndsforlatelsen og det juridiske i frelsen. Dette er riktig og viktig, men også ensidig. Fra ham og senere skolelutherdom fløt det lite Kristusmystikk. Kristi verk og person ble skilt fra hverandre, rettferdiggjørelse og Kristusforening (unio) likeså.

Her ligger en vesentlig årsak til mye av objektiviseringen og teoretiseringen i vår forkynnelse, langt inn i våre bedehus – med store konsekvenser for liv og lære. Den rike strøm fra Luther tørket gradvis ut, om enn ikke i kirkens liturgier.

Reformatorisk Kristusmystikk har nøye sammenheng med én hovedsak, det salige byttet: Alt Hans er mitt, alt mitt er Hans. Allerede i Luthers programskrift, «Et kristenmenneskes frihet», beskrives Kristusmystikken i lys av brudemystikken.

Og i hans «Store Galaterbrevkommentar» står brudemystikken i sentrum av rettferdiggjørelsen. Brudemystikken for Luther er ikke billedlig å forstå slik prest og organisasjonsfolk tror.

I sin «Salmekommentar» sier han:Relasjonen mellom Kristus og kirken er reell, i det fysiske ekteskapet finner vi bare bilder og representasjoner av det åndelige ekteskap hvor Kristus er brudgom.

Våre ekteskap er bilder, Kristus og kirken er originalen! Hvorfor står vi imot Luther her? Brudemystikken går i strupen på mye innarbeidet ideologi og teologi og kunne påvirke både kjønns- og ekteskapssyn. Den er et klenodium i kristenheten. Dessverre går mange glipp av rikdommen!

Tese III. Troen er en guddommelig gjerning som forandrer oss og gjør at vi fødes på ny av Gud, sier Luther. Kristentroen er en levende, virksom, aktiv, mektigting, sier han videre. Hvorfor?

Fordi Kristus er reelt til stede i troen, noe finske lutherforskere fremhever. Andre kirkesamfunn misforstår Luther når han taler om tro uten gjerninger, mens vår egen kirke utvanner trosforståelsen i kognitiv retning.

Det er ikke mange som har talt så tydelig om helliggjørelse og troens liv og frukt, som Luther. Men han blander ikke dette inn i frelsen. Han talte skarpt mot den døde og historiske tro, en tro som tror på historien om Kristus, uten nytt liv og nye gjerninger.

Kristentroen er levende fordi den er forenet med den Oppstandne. Ikke bare symbolsk, men reelt får vi Kristus i Ordet, som klær i dåpen og mat og drikke i nattverden. Like reelt er han til stede i troen.

Den døde tro er for Luther en falsk drøm, en uvirksom tro, et skall og en falsk tro. Den er uten bot, uten Ånd og oppstandelseskraft. En slik tro fant han hos antinomistene som forsøkte å kombinere et liv i evangeliet med et liv i strid med Guds bud og vilje, i hor og gjerrighet.

De har fått en annen Kristus, den rette Kristus er det ikke, om enn alle engler skrek «Kristus, Kristus» så må de være fordømt med denne sin nye Kristus («Konsiliene og kirken»). Dette Luther-ord høres nok ikke ofte fra våre talerstoler!

Én ting er å mangle Luthers frodige uttrykksmåte. Viktigere er det å få del i det liv og den Åndskraft han fikk gjennom bot og Kristusforening ved tro. Her ligger den lutherske kirkes væren eller ikke-væren. – Hva med Luther-jubileet?

Er det noe håp å spore i horisonten om en oppstandelse av bibelsk kristendom og sann lutherdom? Noen stjerner skinner. Men så langt jeg ser har jubileet og norsk lutherdom et tydelig skjær av solnedgang.