Misjonens lim og drivstoff

Bedehusbevegelsens 
fremtid ligger 
ikke i å ta vare på alle bygningene som en gang spilte en viktig rolle.

Det var en sterk opplevelse å være til stede påIndremisjonsforbundets arbeidermøte på Bildøy denne uken. Først og fremst fordi vi fikk møte noe av nerven og smerten som utgjør mye av livet i en misjonsorganisasjon. I likhet med de andre bedehusorganisasjonene står ImF midt i en vanskelig overgangsfase.

LES:Jubler for tungetale i indremisjonen

Tirsdag kunne vi lese i Dagen at omkring 70 ImF-bedehus har blitt solgt eller avviklet de siste 15 årene. Det handler om at folk flytter og at arbeidet tar nye former, men det handler aller mest om at relativt færre oppsøker kristne samlingssteder.

I enkelte øyeblikk kunne nok noen menighets- og forsamlingsledere ønske seg muligheten til å begynne på nytt. Arven de har med seg legger så sterke begrensninger på handlingsrommet at de finner det vanskelig å tenke positivt om fremtiden. Men om man legger en slik erkjennelse til grunn, må man også huske på den rikdommen som også finnes i arven fra bedehuset. I ressursene som fortsatt finnes der, og i alt det som har blitt formidlet der.

Midt i denne omfattende endringsprosessen står de ImF-ansatte og prøver å holde oppe både motet og fremtidstroen, samtidig som de til tider må mobilisere det de har av diplomatiske ferdigheter. Når det står om menneskers evige skjebne, er engasjementet gjerne sterkt. Da kan også konfliktene bli tilsvarende betente. Det kan menighetsansatte i flere sammenhenger fortelle om. Det må utvilsomt gjøre inntrykk når en bedehusansatt får anonyme brev med budskap om at du må gjerne gjøre det du tror på, men ikke på vårt bedehus.

For den ansatte blir situasjonen nesten umulig når du ser at du enten risikerer å miste noen av dem som har vært arbeidets søyler i lang tid, eller å miste dem som skal utgjøre søylene i fremtiden. Selvsagt bør det ikke stå mellom de ene eller de andre. Men noen ganger gjør det nettopp det. Andre ganger kan det i det minste oppleves slik. Relasjoner blir noen ganger brutt, og smerten kan være dyp og sterk. Man deler ønsket om å nå flere med evangeliet, men har svært vanskelig for å finne ut hvordan man kan arbeide side ved side.

På onsdag fikk de tilstedeværende på Bildøy høre nære og sterke historier fra Bryne og Voss, to av stedene hvor bedehusarbeidet har vært gjennom betydelige brytninger. Det var både latter og tårer, men mest av alt var det mye takknemlighet.

Takknemligheten hadde ikke sin grunn i at noen hadde vunnet en kamp mot andre. Takknemligheten hadde sin grunn i den levende Gud, og i at det også i dag finnes mennesker som får bli kjent med ham for første gang. Spørsmålet om hvorvidt Indremisjonsforbundet finnes om en generasjon, er ikke først og fremst et spørsmål om hvorvidt de lykkes i sine strukturelle omlegginger. Det er først og fremst et spørsmål om kraften i det åndelige livet i organisasjonen.

Det var nettopp denne nerven jeg syntes vi kom i kontakt med flere ganger utover dagen. Den sterke nøden for at mennesker skal bli frelst, og at vi som er kristne skal få leve i nært fellesskap med Herren og med hverandre. Når det skjer, er Indremisjonsforbundet på sitt beste. Her ligger selve eksistensberettigelsen.

En kan diskutere frem og tilbake både programerklæringer og ytre rammer. Og det er viktig at det som begynte som en radikal lekmannsbevegelse ikke blir til en konservativ og bakoverskuende organisasjon. Men det mest effektive botemiddelet mot tilstivning er å holde seg i kontakt med nettopp den åndelige nerven.

Det vil noen ganger innebære smerte. Smerte fordi ikke alt går som planlagt, skuffelse fordi man kan føle seg misforstått eller til og med sviktet. Men hvis vi stenger smerten ute, risikerer vi også å stenge takknemligheten og gleden ute. Hvis vi blir så opptatte av våre egne omlegginger at vi mister lydhørheten for Åndens stemme, da er det grunn til kraftig omvendelse og oppgjør.

Bedehusbevegelsens fremtid ligger ikke i å ta vare på alle bygningene som en gang spilte en viktig rolle. Fremtiden ligger i å ta vare på den åndelige djervheten, og selve kjærligheten til Jesus Kristus. Han er misjonens lim og drivstoff. Helt reelt.