BIBELEN: Jeg undrer meg på om vi kjenner igjen den store fortellingen når den blir forkynt og forklart. Slik den trer frem i Bibelen. Noe er i ferd med å gå tapt, skriver Alv Johan Magnus. På bildet ser vi Franklin Graham sammen med faren Billy.  Foto: Chuck Burton, AP Photo/NTB scanpix

Den store fortellingen

Author picture

fredag 10. november 2017

Kristenliv

Alt ble virkelig nytt. Asfalten. Telefonstolpene. Himmelen. Jeg syklet opp bakkene til min studenthybel. Sykkelen gikk av seg selv, som var den en moped.

Jeg kom inn i den store fortellingen for nøyaktig 45 år siden. Selv om jeg vokste opp i et gudfryktig hjem og tilhørte Den norske kirke, var jeg på utsiden.

Hovedpersonen var det lille barnet vi feiret hver jul. Men jeg forsto ikke hvem han var. Ei heller at jeg kunne kjenne bli kjent med ham. Sånn helt personlig.

En ettermiddag høsten 1972 satt jeg i en stue i Oslo, i Hermann Foss gate fjerde etasje. En ung mann på min egen alder forklarte meg hvem han var. Da så jeg med ett hvem jeg var; et konkursbo!

Ytre sett vellykket og fremgangsrik, joda, men likevel fallitt. Innsideinformasjon om min tilstand traff meg. Det var da jeg ba ham inn. Og han tok meg på ordet.

Jeg ble en del av fortellingen. Alt ble virkelig nytt. Asfalten. Telefonstolpene. Himmelen. Jeg syklet opp bakkene til min studenthybel. Sykkelen gikk av seg selv, som var den en moped.

Nå er jeg hans venn. Det har han sagt. Og bekreftet mange ganger. Det har gått opp, og noen ganger ned. Tidvis tunge tak. Men han er alltid til stede. Han hjelper. Streng, men ufattelig god. Umistelig og usigelig trofast.

Lørdag og søndag får vi besøk i Oslo av en evangelist, Franklin Graham. Hans far, Billy Graham, fylte 99 år denne uken. Og hans sønn, Will Graham, gjestet Norge i fjor og forklarte hva den store fortellingen går ut på i flere mindre byer.

Jeg undrer meg på om vi kjenner igjen den store fortellingen når den blir forkynt og forklart. Slik den trer frem i Bibelen. Noe er i ferd med å gå tapt.

En viktig del av fortellingen forties. Kanskje av frykt. Kanskje av bekvemmelighet. Kanskje fordi vi ikke lenger tror på den. Kanskje fordi vi ikke vil at noen skal bli støtt, fornærmet eller sint.

Vi vil så gjerne bli likt. Vi vil for all del unngå merkelapper. Særlig det å bli stemplet av media som kontroversiell. Da bøyer vi oss heller ned eller bakover. Så tilpasser vi fortellingen. Gjør den spiselig. Så ingen blir urolig.

Men hvorfor var det alltid uro der fortellingen ble fortalt uten omsvøp? Opposisjon. Motstand. Uforstand. Ja, regelrett forfølgelse. Hans Nielsen Hauge var vennligheten selv. Men han ble forfulgt og fengslet. Den norske kirkes store sønn, blir han kalt av en biskop emeritus. Likevel var det kirken som var pådriver i jakten på å få ham arrestert.

Men tusener kom inn i fortellingen. Guds rike vokste og Norge ble smått om senn forandret. Til det bedre.

La oss ønske evangelisten velkommen. Norge trenger å høre den store fortellingen på nytt. Uten smisk og sminke. Just som det står. Og at vi må ta stilling. Gjøre et valg om vi vil bli med.