PROTESTANTISK FORVIRRING: Østereng og Bruun ser Rom som eneste reelle alternativ til kaos og forvirring i protestantisk kristenhet. Her finner de en kirke som i hvert fall er enhetlig i ytre forstand, som står fast i de etiske spørsmålene hvor folkekirkene gir etter for tidsånden, og har et kirkelig lederskap (pave og bispeembete) som ikke er synderlig opptatt av å være politisk korrekt. 
  Foto: Gregorio Borgia, AP / NTB scanpix

Romersk-katolsk kirke og tradisjon

fredag 22. desember 2017

Dette innlegget er en respons på "Katolsk lære er ikke i konflikt med Bibelen"

Kristenliv

Nå opplever dessverre også lutherdommen stor grad av oppsplitting.

I Dagen 18. desember har Dag Øyvind Østereng og Odd Bjarne Bruun et tilsvar til undertegnede. I artikkelen går de to ikke materielt inn på påvisningen av hvordan romersk teologi bryter med Skriften, men argumenterer i stedet for sin vei til Rom gjennom 1) å vise til forvirringen innen den protestantiske kristenhet, og 2) fremheve den formente troverdighet som ligger i enheten i den romersk-katolske kirke, en enhet som konstitueres av paven som garantist for den kirkelige tradisjon.

Nå er det ikke vanskelig å gi Østereng og Bruun rett i at det sannelig ikke står vel til på protestantisk hold. I denne sammenheng vil jeg ikke gå inn på den mangfoldige oppsplittingen som har skjedd i den «reformerte» kirkefamilien, en kirkefamilie som dels har sine røtter i Calvins Genève, og dels i den radikale reformasjon (de såkalte «svermerne»).

Den lutherske kirkefamilien har på en helt annen måte vært relativt enhetlig frem til moderne tid. Nå opplever dessverre også lutherdommen stor grad av oppsplitting. Årsaken til dette ligger imidlertid ikke i reformasjonens «Skriften alene» slik katolsk polemikk har yndet å fremholde. Der er en rekke andre årsaksforhold av historisk og idehistorisk art en kan peke på, her nevnes to:

For det første moderne individualisme. Denne har medført at mange leser Skriften på egen hånd utenfor fellesskapet med den troende menighet. Resultatet er en privatisering av troslivet som gir grobunn for allehånde særmeninger, man «finner kristendommen opp påny».

Eller man kan høre folk si at «jeg har nå min barnetro», hvilket i praksis innebærer at man lager seg sin egen private utgave av Jesus og av kristentroen løsrevet fra den felles kristne tro.

At tilsvarende subjektivt-individualistiske drag tragisk nok også kan være å finne på bedehuset – som dåpshandlingen Østereng og Bruun beretter om – er vitnesbyrd om hvor langt tanke- og historieløshet også kan trenge inn i disse sammenhenger.

Reformasjonsfedrene var i motsetning til dette meget klare på at de ikke kom med «noe nytt». Derfor ser man at de var nøye med å understreke hvordan den bekjennelse de avla var i overensstemmelse med oldkirkens fedre.

Reformasjonens protest handlet om at senmiddelalderens katolske kirke nettopp hadde brutt med oldkirkelig evangelieforståelse, at det var den katolske kirke som hadde funnet på «nyheter».

Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at lutherdommen aldri har sagt nei til all tradisjon. Derfor har klassisk luthersk kirkeliv eksempelvis holdt fast ved oldkirkens bekjennelser og gudstjenestens liturgi.

Poenget i luthersk avvisning av katolsk tradisjonsforståelse er at tradisjonen aldri kan ha status som åpenbaringskilde eller ha en autoritet som er sideordnet Skriften. Gode tradisjoner som uttrykk for Skriftens sannheter tar den lutherske kirke gjerne vare på.

For øvrig må det medgis at slagordet «Skriften alene» aldri må stå alene, noe som fort kan lede galt av sted. Som kjent skal en være forsiktig med å overinterpretere slagord. «Skriften alene» forstås rett bare dersom dette sees i sammenheng med «Kristus alene» og «troen alene».

Her bør det også tilføyes at der neppe hadde blitt noen kirkesplittelse og en luthersk bekjennelseskirke dersom ikke Rom hadde ekskommunisert Luther og uttrykkelig forbannet den lutherske evangelieforståelsen.

Slik fòr Rom frem i flere hundre år: Johan Hus ble brent 100 år før Luther trådte frem, og talløse lutheranere led samme skjebne i de første hundre årene som fulgte reformasjonen. Rom er ved sin voldsferd selv skyld i kirkesplittelsen – trass i at Rom stadig anklager lutheranerne for denne.

For det andre må utviklingen i akademia holdes frem som en hovedårsak til det teologiske kaos i folkekirkene. Det har helt fra opplysningstiden av vært en akilleshæl for de lutherske nasjonalkirkene at presteutdannelsen har vært i hendene på et akademia som (ofte) i liten grad har følt seg forpliktet på kirkens tro og bekjennelse.

I stedet har akademisk teologi i stor grad operert med en egenlovmessighet på rasjonalismens premisser. Dette har medført en undergraving av Bibelens autoritet og oppløsning av forpliktelsen på kirkens Credo, noe vi ser de ødeleggende konsekvenser av for eksempel i Nordens folkekirker, som på det ene område etter det andre bryter med den felleskristne tro.

Store deler av presteskapet har fått en utdannelse som gjør at de går på teologisk selvstyr: Pluralismen i samfunnet gjenspeiles i en kirkelig/teologisk pluralisme. Og når de som skal være hyrder og lærere ikke forkynner i samsvar med Skrift og bekjennelse, er det da rart at forvirringen vokser i menighetene?

Skal lutherdommen kunne reddes, er det tvingende nødvendig å få en presteutdannelse som er forpliktet på kirkens tro og bekjennelse.

Østereng og Bruun ser Rom som eneste reelle alternativ til kaos og forvirring i protestantisk kristenhet. Her finner de en kirke som i hvert fall er enhetlig i ytre forstand, som står fast i de etiske spørsmålene hvor folkekirkene gir etter for tidsånden, og har et kirkelig lederskap (pave og bispeembete) som ikke er synderlig opptatt av å være politisk korrekt.

Slik sett kan der være en rekke ting som er forbilledlige i dagens katolske kirke. Men så lenge den grunnleggende teologi er som den er, må det fastholdes at romerkirken lærer i strid med Bibelen.

I all teologi vil der være et tyngdepunkt som strukturerer tenkningen og definerer kriterier som alt skal prøves mot. Slik jeg forstår Østereng og Bruun, ligger dette gravitasjonssentrum i ekklesiologien slik den er utmyntet i katolsk tradisjon.

Dermed blir det ekklesiologien som styrer hva som kan godtas som sant eller ikke; sannhetsbegrepet er ekklesiologisk – personalt forankret i paven som «Kristi stedfortreder».

I luthersk teologi ligger gravitasjonspunktet i læren om rettferdiggjørelse av tro uten gjerninger for Jesu Kristi skyld slik dette er formulert i NT. Her er sannhetsbegrepet personalt forankret i Kristi person og gjerning alene, saklig-verbalt i Den hellige skrift alene.

I romersk-katolsk ­tenkning er det ikke slik at Skrift og tradisjon er to sideordnede ­autoriteter. I stedet er Bibelen forstått som en del av tradisjonen som kirken forvalter.

Under tridentinerkonsilet hevdes det både at Kirken (med stor K) var før Skriften, at det er ­Kirken som har anerkjent Skriften og bestemt hvilke skrifter som ­hører til i Bibelen (og dermed gitt Skriften dens autoritet!), og at Kirken sågar har myndighet til å korrigere Skriften, noe som eksemplifiseres ved at søndag ­erstatter sabbaten.

Kirken og Tradisjonen er med dette to sider av samme mynt, og Kirken er reelt sett overordnet Skriften. ­Derfor finner man en rekke ­dogmer i katolsk tradisjon som ikke ­bare «går ut over det som skrevet står» (1Kor 4,5), men som sågar er i strid med Den ­hellige skrift.