FORTAPELSE: I vårt moderne samfunn vil all tale om synd, om dom, om frelse og fortapelse, vekke anstøt. Slik tale vil bli oppfattet som en fordømmelse av andre mennesker. Det er grenser for hva dagens mennesker vil akseptere av slik tale. Det er ikke bare upassende tale, det er krenkende tale, skriver Per Haakonsen.  Foto: Fotolia

Motstand for troens skyld

søndag 7. januar 2018

Kristenliv

I julen møter vi en tekst som ikke bekommer oss vel. Jeg tenker på Stefanusdagen. Stefanus var kirkens første martyr, og dagen feires til minne om alle kirkens martyrer.

Evangelieteksten denne dagen munnet ut med ordene: Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. (Matt.10.22) De samme ordene går igjen flere steder i evangeliene. Jesus forbereder oss på at kristenlivet er et liv i trengsel.

I Johannes 15 leser vi: Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. En tjener er ikke større enn sin Herre.

Vi har vanskelig for å tro at forfølgelse kan ramme oss. Vi lever i et velferdssamfunn der humanistiske verdier og menneskerettigheter står i høysete. Avstanden til den situasjon som Oldkirken befant seg i og vår egen, er tilsynelatende stor. Men ser vi nærmere etter, stemmer ikke dette helt.

Vi er alle klar over at motstanden mot kristentroen har bygget seg opp gjennom årene. I dag er vi kommet dit hen at de verdier vi som kristenfolk har hegnet om i generasjoner, ikke lenger aksepteres av storsamfunnet. I det ligger kimen til den åpenbare forfølgelse.

Det som skjer i dag, har egentlig skjedd for lenge siden. Vandringen bort fra kristentroen har pågått i mange år. De som kjenner historien, daterer den ofte tilbake til slutten av 1800-tallet.

Utviklingen ble veldig tydelig etter siste verdenskrig. Da ble kristendommen systematisk demontert i det norske samfunn.

Eksempler på dette var abortsaken på 60-tallet. Vi fikk en lovgivning i klar strid med det femte bud «du skal ikke slå i hjel». På 70-tallet kom kampen for likestilling og kvinnens frigjøring.

Likestillingen innebar fremfor alt at den kristne forståelse av familie, barneoppdragelse og samlivsspørsmål, ble erstattet med sekulære verdier.

På 80-tallet kom samboerforhold – i klar strid med det 6. bud, «du skal ikke drive hor». På 90-tallet ble Arbeiderpartiets møysommelige arbeid med å få kristendommen ut av skoleverket, kronet med hell.

Kristendom ble sidestilt med andre religioner og livssyn. Muligheten til å gi Ordet videre til kommende generasjoner gjennom skoleverket, ble definitivt borte.

På 90-tallet kom også homofilisaken for fullt – i klar strid med Bibelens ord om ikke å drive utukt. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike.

Det alt dette bærer bud om er en glideskala. I mange tiår har vi befunnet oss på en rutsjebane bort fra en levende kristendom.

I tillegg til avkristningen i samfunnet kommer selvsagt også avkristningen i kirken. I stedet for å være lys og salt i verden slik den er kalt til efter Guds ord, har den funnet det mest bekvemt og skikke seg like med denne verden. Men det er et kapittel for seg som vi ikke skal ta opp her.

Men det er allikevel fristende å minne om hva vi kunne lese i avisen for en tid tilbake. En professor ved Menighetsfakultet kunne forsikre oss om at det ikke var nødvendig å være troende for å studere teologi eller være prest. Ja, det var ikke engang nødvendig å tro at det fantes en Gud. At Gud fantes var å forstå som en ren arbeidshypotese.

Det minner oss om hva som hendte i Danmark for noen år siden. En menighet skulle ansette ny prest og sa i utlysningsteksten at de ønsket en troende prest. Da ble det et ramaskrik. De teologiske professorer i København sa at et slikt krav var jevngodt med yrkesforbud.

Poenget er her at samfunnet støtter ikke lenger kristne verdier men er på leting etter nye. I denne prosessen blir vi som er bibeltroende oppfattet som sand i maskineriet. Vi tilhører en annen tid, en tid som ikke lenger er.

Blant våre politikere blir kristne verdier oppfattet som splittende. Det gjelder å finne frem til nye fellesskapsverdier, verdier som samler og som samfunnet kan bygge på. En offisiell utredning om dette har nylig vært ute på høring.

I vårt moderne samfunn vil all tale om synd, om dom, om frelse og fortapelse, vekke anstøt. Slik tale vil bli oppfattet som en fordømmelse av andre mennesker. Det er grenser for hva dagens mennesker vil akseptere av slik tale. Det er ikke bare upassende tale, det er krenkende tale.

Vi kan heller ikke forkynne at det finnes en absolutt sannhet eller at noe skulle være mer sant enn andre ting. Det er å diskriminere andres tro og livssyn.

Og dersom noen føler seg forulempet, kan de i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven ta ut en rettslig stevning. Da kan det vanke både bøter og fengsel.

Som vi ser, er avstanden til teksten 2. juledag ikke stor. Vi som tror på Bibelen blir en forfulgt gruppe også i Norge. Jesus forbereder oss på dette.

Men det er ingen grunn til bekymring. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Vi søker det kommende.

Vårt mål er å møte Jesus hjemme i himmelen. Derfor bærer vi over med denne verdens motstand. Gled og fryd dere, sier Jesus, for stor er den lønn dere har i himmelen.

Himlenes rike er vårt håp og vår trøst og vår lengsel. Dit stunder vi alle. Derfor tar vi imot julens budskap med glede: Dere er i dag en Frelser født.