Gud ser Midtøsten

En del norske kristne er vant til å tenke at det finnes ett bibelsk land; Israel. Men Herren hadde planer for folk langt utover Israel i de bibelske tider. Og det har Han fremdeles i dag.

Jeg tror med hele meg at Gud har en plan for det jødiske folk. Men jeg er også helt overbevist om at Jesus døde på korset for alle Midtøstens folkeslag, og at Han ønsker at de skal lære sannheten å kjenne, som Paulus skriver i 1. Tim 2.4.

Allerede på Pinsedag leser vi om de første folkeslagene som møtte evangeliet (foruten jøder og samaritanere); «Det var partere, medere og elamitter, folk fra Mesopotamia og Kapadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området, og så videre,» (Apg. 2).

Senere i Apostelgjerningene leser vi om hoffmannen fra Etiopia, som var ansatt hos dronning Kandake, og som tok med seg evangeliet forkynt av Filip til hjemlandet sitt. (Apg. 8). Heldigvis er det ikke slik at Guds gjerning med folkeslagene i Midtøsten og Nord-Afrika er over etter misjonshistorien fra Apostelgjerningene.

Til tross for at nye folkeslag er kommet til området, og andre religioner utbredt, er vår Gud den samme; Han er verdens Frelser, Veien, Sannheten og Livet. Han elsker fremdeles ethvert skapte menneske, og våker over sitt ord for dem.

Vi hører stadig om mennesker fra land i Midtøsten og Nord-Afrika som møter Jesus, både gjennom digitale medier, gjennom andre mennesker og i profetiske syner og drømmer. Noen har møtt Jesus i Europa, andre mens de fremdeles bodde i Midtøsten.

Enkelte kristne blir overrasket over at Bibelen har sagt noe om dette. Men leser man Skriften med omhu bør det ikke komme som noen overraskelse: Gud vil frelse mennesker, og Guds øyne er til stede over hele jorden for å møte folk som trenger håp, som søker sannheten og veien til Gud.

Jesaja 19 skriver om en tid da det skal være fem byer i Egypt som sverger troskap til Herren. Hvor Herren skal gi seg til kjenne for egypterne, og velsigne dem.

«Den dagen skal det være fem byer i Egypt som taler Kanaans språk og sverger troskap til Herren over hærskarene. En av dem skal hete Ir-Haheres. Den dagen skal det være et alter for Herren midt i Egypt og en stein støtte for Herren ved grensen.» Jes. ­19.18–19.

Dette må handle om den kristne minoriteten i Egypt, både de koptiske og arabiske kristne. Det er også tydelig at Herren har en plan for egypterne; «Da skal Herren gi seg til kjenne for egypterne, på den dagen skal egypterne lære ham å kjenne.

De skal dyrke ham med slaktoffer og grødeoffer, avlegge løfter for Herren og innfri dem. Herren skal slå egypterne, slå, men også helbrede. De skal vende om til Herren, og han vil bønnhøre dem og helbrede dem.»

Jes. 19.21–22. Og ikke bare skal Egypt være Herrens utvalgte, men også Assur; altså dagens Irak: «Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur.

Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden. Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd og Israel, min eiendom.» Jesaja 19.23–25.

Et annet sted i Midtøsten hvor mange møter Jesus er Iran. Og kristne iranere gleder seg over at flere av de viktige scenene i den bibelske fortellingen utspiller seg i deres område, nemlig Persia.

Da profeten Daniel ble tjener for det persiske riket (etter det babylonske riktes fall) ble mederen Darius lurt til å signere et forbud mot å tilbe andre guder enn han selv i en måned. Daniel, som fortsatte å tilbe jødenes Gud, ble kastet i løvehulen uten at løvene angrep ham.

Og i etterkant skrev mederkongen til alle riktes provinser om Daniels Gud; «For Han er den levende Gud, Han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne og Hans velde er uten ende.

Han frelser og utfrir. Han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» Dan. 6.27–28. Det fantes altså en kjennskap til Israels Gud og hans gjerning i det persiske folket allerede da.

Når vi nå er vitner til en stor vekkelse i Iran i våre dager, kan det synes som om det finnes en dobbel oppfyllelse av profetien vi finner om Kyros i Jesaja 45 (Den første vil være den persiske seier over Babylon og jødenes hjemkomst etter 70 år i eksil);

«Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd… Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. For min tjener Jakobs skyld, for Israel, min utvalgte, kaller jeg deg ved navn. Jeg gir deg hedersnavn enda du ikke kjenner meg.» Jes. 45.2–4.      

Går vi gjennom profetier knyttet til Etiopia finner vi det samme; «de skal en dag erkjenne at det bare finnes en Gud,» Jesaja 45.14. Og slik kunne vi fortsette fra land til land. Guds plan med Israel er derfor ingen hindring for at mennesker over hele Midtøsten skal møte Jesus og slik bli en del av Guds løfter for området, snarere tvert imot.

La oss derfor inspireres av, og ta del i, det Gud gjør blant Midtøstens folkeslag som har vært i mørket gjennom flere århundrer.