Guds rike og denne verden

Hvis vi tror at de troendes oppdrag og vår forventning er at Guds rike skal «trenge gjennom i vår verden», implisitt ved at vi er gode mennesker samt forkynner evangeliet til frelse, så vil vi komme ut i store problemer.

Andreas Hegertun har en betraktning i Dagen lørdag 4.2 om «Hva ville Jesus sagt» om Donald Trump. Det er lite å være uenig i generelt, men jeg ønsker å løfte frem noen teologiske betraktninger som han nevner på slutten. Disse er slett ikke noen selvfølge. Bibelsynet er selvsagt avgjørende. Han sier at «vår verden dypest sett slett ikke er i hendene på verken Trump, Norges regjering… Verden er i Guds hender.» og videre: «Vi kan være trygge og ivrige fordi Guds rike ikke er av denne verden»… men «er ment å trenge gjennom i vår verden og gjøre den mer som Gud skapte den til å være.»

Vi er nok enig om at verden «dypest sett» tilhører Gud ettersom universet er skapt av Ham, men samtidig sier Johannes i sitt første brev 5,19 «at hele verden ligger i det onde». Hele brevet er en utdyping av det. Denne verdens gud er ikke Herren, Jehova, men Satan, «denne verdens fyrste». Det gjentas gjennom hele nytestamentet. «Verden» er strukturene i samfunnet; makt, begjær, penger, velstand.

Hvis vi tror at de troendes oppdrag og vår forventning er at Guds rike skal «trenge gjennom i vår verden», implisitt ved at vi er gode mennesker samt forkynner evangeliet til frelse, så vil vi komme ut i store problemer. Derfor er temaet viktig. Hvis dette er pinsevennteologi så er de ikke alene om det. I en litt annen versjon er det også statskirkelig tenkning, spesielt promotert av 68’er prester (eksempelvis Jørgensen, Sommerfeldt, Stålsett) som inspirert av sosialistiske ideer hevder at kristendom er å være på de undertryktes side og at vår oppgave er å bekjempe ondskap, det vil si makta. «Kamp for» er kodeordet. Klimakampen er det hotteste for tiden.

Gode ting menneskelig sett har skjedd ved å «kjempe», men ved å gripe til vold har ting ofte blitt verre. Sosialistenes egne blodrøde spor i historien vitner om det.

Marxistisk ideologi sier at bare det materielle finnes og er den drivende kraften, mens religion kun er opium for folket. Jesus sier at Guds rike er inni dere (Luk. 17,21) nå, men at det en dag skal materialisere seg som et oppgjør med og nyskaping av denne verden. Guds barn har fått makt til å stå imot og ikke la seg influere. Vi blir oppfordret til å fornye vårt sinn (Rom. 12,2), rive ned tankebygninger (2.Kor. 10,4), men aldri blir vi lovet at vi derigjennom skal «få makta» i verden eller forbedre den. I så fall ville vi ha måtte gå inn på verdens premisser, en fristelse Jesus sto imot i ørkenen da djevelen fristet ham. Det er den fristelsen Romerkirken og de lutherske statskirkene ikke har stått imot. Resultatet ser ut som det Johannes beskriver i Åpenbaringen om den store hore (kap. 17). En ny runde med tilpasning (åndelig horeri) har nylig funnet sted i kirken.

Å gå på kompromiss med «verdens» tenkning i Guds menighet har alltid dramatiske følger. Vi må se apostlenes kamp for den rette lære i dette perspektivet. Lignelsen om surdeigen (Matt. 13,33/Gal. 5,9/Luk. 13,20) kan forstås som en illevarslende profeti om Himmelrikets kår i denne verden. En liten surdeig syrner hele deigen! Frafall er konsekvensen.

Å endre menneskers sinn har hatt dramatiske følger for samfunnet og med langvarige velsignelser. Det mest nærliggende eksempelet i Norge er Hans Nilsen Hauges virksomhet. Det er kanskje det Hegertun tenker på? Det er vårt oppdrag så lenge vi lever. Likevel må vi være realister: Å tro at dette vil skje i stadig økende grad er en illusjon, men kanskje det mange pinsevenner tror på med sin stadige drøm om Den Store Vekkelsen? Jesus og apostlene sier mye om at Guds rike skal komme, men da skjer det ikke som en surdeig, men med stor motstand og med Jesu gjenkomst som det endelige gjennombrudd. Det er enten – eller!