Jesus, synderens venn

Selv om Norge har blitt mer og mer sekularisert og undersøkelser viser at færre tror på Gud, så er jeg optimist og tror på framtiden. Evangeliet er fortsatt like aktuelt og attraktivt for dagens mennesker.

Sigmund Kristoffersen holdt denne talen på LederkonferansenLed 17s åpningsdag torsdag.

-----

Vi ser mennesker som i Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds kraft gjør Jesus synlig for de som ennå ikke tror.

Jeg vil i dette åpningsmøte komme med en bekjennelse – en positiv bekjennelse. Jeg har tro på framtiden. Vet du hvorfor? Fordi jeg har tro på Jesus Kristus. Tro er mer enn ønsketenkning. Tro er å regne med Gud, stole på Hans ord og løfter.

Og så har jeg en bekjennelse til: Jeg har tro på Pinsebevegelsen. For jeg har tro på Den Hellige Ånds kraft. Som Pinsebevegelse vil vi leve om opp til både navnet:Pinse - kraften, og være ibevegelse - Pinsebevegelsen. I dette ligger det at vi vil videre og innta nytt land, være kreative og bryte nye grenser når det gjelder å formidle evangeliet om Jesus Kristus.

«Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apgj.1,8)

«Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham». (Apgj.10,38)

Å gjøre Jesus synlig for de som ennå ikke tror, som er årets tema, er ingen lett oppgave, men det er det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare et fokus for konferansen i år, men menighetens viktigste fokus til en hver tid. Det er selve oppdraget som vi har fått fra Mesteren selv. Skal vi vinne de som ennå ikke tror, må vi mobilisere hele menigheten. Vanlige mennesker, fylt av Den Hellige Ånd som tar eierskap i dette store oppdraget.

Vi leter ikke etter en supermann eller etter noen med sterke karismatisk gaver. Det blir for lite effektivt. Jeg tror på mobilisering av den enkelte kristne. Vi blir lett passivisert og blendet av mennesker med sterke tjenester. Sannheten er at vi alle er en del av oppdraget, enten en er ansatt, valgt til en oppgave i menigheten, har en tjenestegave eller er en såkalt vanlig kristen.

Paulus oppfordrer sin venn og unge medarbeider Timoteus: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre». (2 Tim 2,2) På tross av omstendighetene og problemene, motstanden skulle Timoteus holde fast på det han hadde lært og være frimodig i tjenesten. Han skulle først og fremst vitne om Jesus og ikke involvere seg i tåpelige diskusjoner som bare ville være ødeleggende. Dette er visdom og gode råd som Paulus gir til sin yngre kollega. Vi må bruke all vår kreativitet og energi på det som er viktigst og finne arenaer, ja også nye arenaer til å formidle Jesus Kristus.

Selv om Norge har blitt mer og mer sekularisert og undersøkelser viser at færre tror på Gud, så er jeg optimist og tror på framtiden. Evangeliet er fortsatt like aktuelt og attraktivt for dagens mennesker. Vår utfordring som kristne er kommunikasjon og ikke skygge for eller stå i veien for Jesus. Han skal bli synlig, ikke vi. Det gjør vi mest effektivt ved peke på Ham.

Jesus var sammen med syndere og tollere. De spiste han sammen med. Jesus ble kalt en storeter og vindrikker. Synderes og tollers venn. Det forundrer meg at Jesus ville være sammen med syndere. Men så forundrer det meg enda mer at syndere ville være sammen med Jesus. Det sier mye om Jesus. Det som var tydelig hos Jesus, var at han ikke bare snakket om Guds rike, men Han levde det. Derfor fikk han troverdighet blant folket. Troverdighet er et nøkkelord i denne sammenheng. Det Han talte, var ikke bare teorier eller meninger, men et liv i funksjon. Jesus inkluderte mennesker og betjente behovene de hadde. Hvem er dagens syndere og tollere? – der skal vi være. Trives de i vårt selskap? Eller er det best å være i våre kirker og synge: «hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst» (T.B. Barratt). Det er mye enklere å isolere oss og gjøre det vi alltid har gjort. Vi har det så godt sammen, og så rister vi på hodet over hvor mye synd og elendighet det finnes i verden. Da har vi ikke forstått noe av essensen i det som Jesus sa og gjorde.

Hvis vi bare forblir i våre kirker og bedehus, vil vi aldri kunne oppfylle misjonsbefalingen. Jesus var ute blant folket. Der møtte de ikke en person med krav og bud, men et menneske som så dem og som viste dem kjærlighet. Det skapte negative reaksjoner hos de religiøse. Det var vanskelig for fariseerne og jødenes religiøse ledere å forstå det Jesus sa og gjorde, fordi Han var så annerledes. Stort sett holdt de på å peke ut syndere og fordømme mennesker. De ivret for loven, men forstod ikke Guds kjærlighet. Det førte til avstand til synderne. Ja, det var fariseerne den gang det. Men, er vi så sikre på det? Vi må nok innse at det inni oss også finnes en liten (eller stor) fariseer som vil prøve å komme seg ut eller som i alle fall noen ganger titter ut. Det største problemet med dette er at vi distanserer oss fra de menneskene vi ønsker å få kontakt med.

Vi leser i Matteus kapitel 5,14 at vi er «verdens lys, og en by som ligger på et fjell ikke kan skjules». Og videre leser vi: «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen». (Matt 5,16) Våre lys skal skinne for mennesker. Lyset står for kjærlighet, glede og fred og er frukter ved at Jesus bor i oss. Det er det samme som åndens frukt. «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet». (Ef 5,8-9) Lyset er ikke sterkt i lyset, men i mørke. Jo mørkere det er, jo mer lyser det. Et godt synlig lys som lyser opp og viser vei. Det lyset som er inne i oss er i stand til å påvirke enhver situasjon og omstendighet som vi møter. Når Jesu lys skinner på oss, fungerer vi som reflekser som kaster lyset tilbake på dem vi omgås. Så lenge vi holder oss nær til Jesus og er i Hans lys, er vi også lys i verden. Da trenger vi ikke streve for å bli det, eller prøve å skinne med våre egne krefter.

Hvordan kan mennesker oppdage Jesus? Hvordan kan vi koble mennesker med Jesus? Skal mennesker møte Jesus, må vi være «utenfor» kirkens fire vegger, være synlige i vårt nærmiljø og engasjere oss i det som skjer der. Vi må knytte relasjoner og være midt i samfunnet der livet pulserer – være sanne og ærlige menneske på godt og vondt. Jeg tror at evangelisering begynner med åse – se de mennesker som du har en naturlig kontakt med og bygge relasjon med dem. Noen som du allerede kjenner og som kjenner deg. Da er det mye enklere å dele evangeliet. Men kanskje også mer utfordrende. For de kjenner deg, vet hvem du er og hva du har gjort. Det er mye lettere å reise til utlandet der ingen kjenner deg og stå på torget å synge og vitne.

Å skape innflytelse der du bor og i nærområdet har med livsstil å gjøre og det er noe som alle kan være med på. Vi kan bruke de gaver, interesser og erfaringer vi har på en veldig naturlig måte. Vi behøver heller ikke menighetsvedtak eller godkjenning fra pastor eller lederskap. Engasjer deg i det du liker. På ett eller annet tidspunkt skaper det muligheter for å formidle Jesus.

Det er interessant å se hva Paulus skriver om menighetsledere: «Han må også ha godt ord på seg blant dem som står utenfor, så han ikke blir til spott og går i djevelens snare». (1 Tim 3,7) Vi ser at de første kristne var godt likt av folket. «De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse». (Apgj. 2,47)

Alt for mange mennesker har møtt unødvendig krav, uviselighet og fordømmelse opp gjennom årene i våre miljøer. Mange har fått et feil bilde av Gud og Hans nåde. Dessverre har det ofte ført til avstand både til Gud og menigheter. De har vokst opp i våre menigheter, men miljøet var for trangt for dem. Også i den senere tid har mennesker fått dårlige erfaringer i våre menigheter. Dessverre. Jeg kjenner på en sorg og en skuffelse for alle som er blitt såret og som har møtt unåde i våre miljøer. Hva kan vi gjøre for dem?

Vi hører ofte eldre mennesker som ber for bønnebarna. Vi har alle noen som har kommet på avstand fra Gud av en eller annen grunn. Vi vil være med og be for dem. Sten Sørensen har tatt et initiativ til at 2017 blir et bønneår for bønnebarna. Vi skal be for dem, men hva mer kan vi gjøre? Hvordan kan vi hjelpe dem til å finne veien tilbake til Gud og våre fellesskap? Samtidig må vi lære av historien. Mitt spørsmål er: Hvordan kan vi møte mennesker på veien og vandre sammen med dem mot korset og nåden, uten å ha loven i hånden? Du og jeg kan ikke forvandle mennesker, men vi har en kraft som er større enn vår egen. Vi tror at Guds Ord og Den Hellige Ånds kraft kan forvandle mennesker. «Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).

Vi er kalt til å elske alle mennesker med Kristi kjærlighet, med vidåpne armer, vidåpent hjerte og vidåpent sinn. Alle. Vi er alle ufullkomne mennesker som er frelst av nåde. Vi er kalt til å dele ut nåde og formidle Guds kjærlighet. Hans kjærlighet er betingelsesløs og ikke basert på hvem vi er, hva vi har gjort eller hva vi gjør. Vi er kalt til å skinne i mørke og vise vei for dem som ennå ikke tror. Jeg liker begrepet som vi bruker - «ennå ikke tror». Ord som «de ufrelste», «de fortapte» - skaper avstand. Jeg vet jeg har brukt disse ordene selv, men jeg ser at det i utgangspunktet er feil å definere mennesker. Det har vi gjort mer enn nok opp igjennom tidene. Jeg tror det er viktig å forstå at det finnes flere søkende mennesker i prosess enn det vi ofte tror. Vår oppgave er først og fremst å hjelpe dem i den vandringen som de er i. Utfordringen er å kommunisere med dem på en god måte og møte dem på veien. Jeg tror det begynner med å elske og å bry seg om dem. Din og Guds kjærlighet kan være med og bidra til at de oppdager Jesus.

Min erfaring er at omvendelsesprosessen i dag er annerledes enn før. Mange av dagens sekulære mennesker går en mer langsommere prosess før de blir frelst. Derfor er det viktig å bygge relasjon og fellesskap først, for så å introdusere troen. Paulus kommer med noen gode råd til Kolosserne: «Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt». (Kol 4,5-6)

Jeg kunne her i åpningstalen nevnt hvor viktig det er med barne- og ungdomsarbeid og mye annet, men jeg vil nå fokusere på hvor viktig det er å være klar over at vi har et spesielt ansvar for en gruppe mennesker som har kommet til vårt land i den senere tid. De har tragiske opplevelser og har kommet til et nytt fremmed land og skal leve i en helt annen kultur enn de er vant med. Flyktninger er ikke et problem, det er en mulighet. Samtidig må vi ikke benekte eller ignorere utfordringene det medfører. Det må vi også være ærlige på. Vi har fått en gavepakke med alle flyktningene og innvandrerne som kommer til Norge. Vi behøver ikke slutte i jobben for å reise til misjonsmarken. Vi behøver ikke lære et nytt språk og en ny kultur. Vi behøver ikke bruke kollektpenger for å sende ut misjonærer som bruker mange år på å lære seg språk eller for å få kontakt og bygge relasjoner med mennesker i et fremmed land. Forstå meg rett - vi skal gjøre det også. Fakta er at nå betaler staten for dem i Norge og for språkopplæringen. Du kan være misjonær i nabolaget og menigheten kan gjøre noe på stedet. Du kan bli en del av oppfyllelsen av misjonsbefalingen.

Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, viste Han seg for disiplene og gav dem beskjed: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet». Etterpå ble Han tatt opp til himmelen. Markusevangeliet slutter med: «Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med». (Mark 16:20)

Vi skal gå med samme frimodighet og Gud vil virke med og stadfeste sitt ord gjennom oss. Guds lys skinner best gjennom vanlige, uperfekte mennesker som har møtt Jesus Kristus.



Les også: