Juleevangeliet er ikke et glansbilde

Juleevangeliet er tatt rett fra virkeligheten, fra livet på godt og vondt. Julen er ikke bare blankpolert rød lykke og lysegrønt håp.

«Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.»

I juleevangeliet står det overraskende nok ikke om en stall, slik vi ofte sier, bare om en krybbe. Dyrene var ikke i en stall, men i et rom i huset eller i ei grotte i nærheten. Jesusbarnet som ble svøpt og lagt i krybben, var et tegn for gjeterne. Kanskje skulle det være et signal for dem som stod lavest i samfunnet om at Jesus var spesielt interessert i akkurat dem?

Det er, når jeg skriver dette, advent og min kone er gravid med vårt første barn. Hun har termin på nyttårsaften, og det blir en advents- og juletid utenom det vanlige.

Kona slipper å føde i et fjøs. Den vordende mor og vår lille ufødte datter er blitt innskrevet på Stavanger universitetssykehus, og vi har vært på fødselsforberedende kurs og fått omvisning. Nå føler vi oss så godt forberedt som mulig, selv om vi ikke aner hvordan livet blir fremover.

For et rom, tenkte jeg, for noen fasiliteter, det er jo rene hotellet. Når kona skal føde, havner hun sannsynligvis i 7. etasje, på det såkalte fødeloftet, såfremt alt er i orden med både mor og barn.

Fødeloftet har en helt vanlig seng, ikke en typisk sykehusseng, og det er til og med et flott badekar, massasje og akupunktur. Hele rommet er utformet for å minimere ubehag. Skulle kona trenge epidural eller noe uforutsett skulle skje, er det kun en rask tur med heisen til barselavdelingen i første.

I rommet der Jesus ble født, var det hverken seng, badekar, tang, sugekopp eller andre hjelpemidler. Det var ingen jordmødre, sykepleiere, leger, gynekologer eller kirurger. Familien på tre fikk riktignok besøk av både gjetere og vise menn, men de ville neppe vært til fødehjelp.

Jeg og min kone føler oss trygge i møte med fødselen, selv om vi er spent, for vi vet at vi er i trygge hender. Var Josef og Maria trygge?

Barnedødeligheten på den tiden må ha vært høy, og Marias liv var i fare. Det er nesten et like stort under at Jesu fødsel gikk bra, som at han ble født av en jomfru. Forholdene var mildt sagt skitne og primitive.

Fødselen gikk bra, men så brøt dramatikken løs: Herodes ville drepe det lille barnet, og de måtte flykte til Egypt.

Den voksne Jesus identifiserer seg totalt med dem som føler seg minst og med dem som har det verst. Han sier i solidaritet at han selv er den sultne, den tørste og den fremmede, den nakne og den syke, og at det er han som er i fengsel.

Den samme hengivenheten drev ham til en tidlig død, rundt år 30. Jesus lot seg ikke friste av storhet og politisk makt. Han valgte selv å dø for kjærligheten. For at det riket han kom fra, uten sår, flukt, sult og fengsel, skulle blande seg med vårt.

I julen ble Jesus født og i påsken stod Jesus opp, og hans liv er et liv for oss - de sårbare.

Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve, i erkjennelse av livets muligheter og begrensninger. Vi kan aldri være som Jesus. Vi kan bare være oss selv - den vi er skapt til å være. Og vi i kan la oss inspirerer av Jesu eksempel og julens Ånd.

Vi kan spørre hverandre, slik Jesus spør folk: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?»

Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for velferdsgodene for oss som skal bli foreldre. Men selv om ytre sanitærforholdene er bedre i dag, er vi allikevel de samme sårbare menneskene på innsiden - vi er født inn i samme virkelighet.

Følelsene er de samme og hjertene er det samme, nå som da Jesus ble født. Samme hvor mye teknologi og komfort vi har, klarer vi ikke komme helt bort fra vår egen utilstrekkelighet og smerte. Kanskje det nettopp er dette vi blir minnet på hver eneste jul.

Fortsatt god jul!