KIRKEN: En levende folkekirke, både lokalt og nasjonalt, må kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe være galt, skriver Knut Sand Bakken. Illustrasjonsbilde.

Kirken kan leve med uenighet

mandag 5. februar 2018

Kristenliv

Mange har opplevd å møte harde hjerter i kirken. De har blitt fordømt for sin levemåte. Men kirken - også i nord - har de siste tiårene mistet både innflytelse og livssynsmonopolet - og ikke minst penger.

Nå gjelder det å se fremover. Viktige saker står i kø. En av de viktigste sakene er å finne ut hvordan Den norske kirke (Dnk) skal ledes. For det er ikke lett å stå på egne bein!

På mange måter virker folkekirken handlingslammet. Kanskje det er derfor det kirkelige byråkratiet vokser? Med et kirkeråd som stadig svulmer ut, 12 bispedømmer og fellesråd i hver kommune stjeler byråkratiet både tid og krefter. Det virker ikke som den er i stand til å finne fram til en ny og effektiv organisasjonsmodell.

Mange prestestillinger står ubesatt, særlig i distriktene og vil sikkert være det i flere år. Og det er svært beklagelig. For i en tid hvor populistiske strømninger går gjennom Europa (den merkes også i Norge) trengs kirken. Men hva skal den gjøre når innvandringsmotstanden øker, og det kreves mer lov og orden? Jo, den skal gjøre det den alltid har gjort, også i krisetider. Forkynne ordet og forvalte sakramentene (døpe og dele ut Jesu legeme og blod). Og til det trenger kirken prester.

I et av bekjennelsesskriftene, Confessio Augustana, legges det vekt på embedet. Presten skal forkynne ordet og forvalte sakramentene! Hvis vi ikke har prester til å gjøre dette, opphører kirken å være kirke! Babysang, konserter, møter og eldretreff er viktig i en menighet. Men hvis det ikke er prester til å forkynne, døpe og dele ut nattverden blir kirken kun et treffsted, et aktivitetssenter med mangfold! For det er ordet og sakramentene som konstituerer kirken. Bekjennelsen hjelper oss til ikke å glemme det!

Det viktigste for Dnk er at den lokale menigheten får gode arbeidsvilkår. Menighetsarbeid i lokalmiljøet er selve bærebjelken Det må tenkes nytt og utradisjonelt om rådenes arbeid, hva det vil si å være kirke lokalt. Menighetsrådene må stå fritt i sitt arbeid. Og de behøver ikke ha lik profil. For det er viktig å lytte til medlemmene lokalt. Menighetene behøver ikke å gjøre alt på samme måte. Men de må ha tapt sitt hjerte til evangeliet. Har de det, vil menighetslivet være preget av mangfold og engasjere ikke bare enkelte medlemmer, men nesten hele lokalmiljøet. Det bør gjentas til det kjedsommelige at det heter menighet. 
Ikke enighet. 
Eller menighet.

Likevel må en levende folkekirke, både lokalt og nasjonalt, kunne forarge. Hvis den ikke gjør det, må noe vare galt. Tømmermannssønnen fra Nazareth provoserte eliten til stadighet. De kalte ham tolleres og synderes venn. For tømmermannssønnen brøt grenser og trakk «outsidere» inn i fellesskapet.

Skal dagens kirke være troverdig, må den gjøre det samme. Den må derfor være politisk uten å bli partipolitisk. Kanskje det aller hardeste er å møte kulden fra et kirkelig fellesskap som kun har plass for dem som får det til, de vellykkete. Et fellesskap der det er de med alle papirer i orden som regjerer.

Derfor trenger vi å komme ut av det som er så trangt. Derfor trenger vi i kirken å si noe hva det kristne fellesskapet er. Og hva fellesskapet ikke er. Fellesskapet skapes ikke av enighet eller sterke felles meninger, men av Kristus. Vi har en som er med oss kan tolerere mangfold og spenninger. For nettopp slik har kirken alltid vært!