Aron har vært utsatt for to drapsforsøk - familiens ære skulle reddes

Omtrent alle som konverterer fra islam til kristendommen opplever trusler. Mange flykter fra sine hjemland. Noen havner i Norge. Og her opplever mange nye trusler, på grunn av sin tro.

Å bli erklært kafir, vantro, kan tilsvare en dødsdom.

«Hadde vi vært i Pakistan, ville vi drept deg.» Det var beskjeden en kristen iransk asylsøker fikk fra andre asylsøkere i Hellas før han kom til Norge.

På mottaket i Norge fortsatte truslene.

«Kafir», slang de etter ham. «Vantro.» «Murtad.» «Frafallen.»

Da han kom til Norge, fortsatte trakasseringen etter at en gruppe imamer oppsøkte ham og andre antatt muslimske asylsøkere på mottaket og inviterte dem til moskeen, i 2009.

«Jeg er kristen», svarte den iranske asylsøkeren. De gikk. Men det spredde seg som ild i tørt gress på mottaket.

«Hvorfor har du blitt kristen? Du som er som en av oss», spurte de andre muslimske asylsøkerne.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Utestengelse

Andre forteller samme historie. Om sosial utestengelse og implisitte trusler.

– Ingen ser på meg. De snur seg en annen vei når jeg kommer inn i et rom. De aksepterer ikke at du har vært muslim og blitt kristen, forteller en iransk asylsøker.

Aron Nawroz er kurder fra en by i det nordlige Irak, ikke langt fra Iran.

I 2004 fant han en indre ro da han konverterte til kristendommen, etter å ha lest både i Koranen og Bibelen.

Men nyheten om konverteringen falt ikke i god jord hos familien. Han hadde en i familien som var mulla, en religiøs lærd.

Det ble skamfullt at en av slektningene hadde blitt kristen. «Mulla, hvordan kan vi tro på det du sier når en av dine er kristen?»

Situasjonen ble raskt verre. To ganger forsøkte Arons egen far å drepe ham, for å gjenopprette familiens ære.

– Jeg var en murtad, en frafallen. Eneste måte å bli kvitt meg var å drepe meg.

Æresdrap

Vanligvis assosieres æresdrap med kvinner som har hatt forhold til menn utenom ekteskapet og som drepes for å «vaske vekk» familiens skam.

Men i Arons tilfelle var det ikke noe han hadde gjort, men det han trodde på, som førte til at han måtte vekk.

Ved å flykte til Norge forsvant trusselen fra slekten. Faren sluttet å jakte på ham, så snart han var ute av landet.

Men problemene fortsatte. På asylmottaket fant de andre raskt ut at han var kristen etter at han oppsøkte American Lutheran Church på Frogner i Oslo.

«Du ble kristen på grunn av oppholdstillatelsen», sa de til ham, som for å håne ham.

Og truslene fortsatte, også etter at Aron fikk oppholdstillatelse og flyttet fra asylmottaket. I dag bor han i Bergen og opplever situasjonen stabil nok til at han våger å fortelle sin historie.

I juli 2014 ringte det fra et ukjent nummer. Personen på den andre enden snakket kurdisk.

«Jesus venter på deg på galleriet», sa den ukjente. Han fortsatte med å snakke stygt om Jesus.

«Si meg hvem du er, så skal jeg møte deg», svarte Aron.

– Jeg ble ikke redd. Men jeg fant ut at islam er islam og muslimer er muslimer, hvor som helst.

Som alle andre kristne konvertitter fikk han slengt ord som «kafir» og «murtad» etter seg.

«Hvem er den mannen som sier hatefulle ting mot islam? Vi må gjøre noe mot det», har han hørt sagt om seg selv.

Truet av familien

Først ventet hun med å fortelle om sin nye tro, av hensyn til faren som var gammel og svak. Først fire år senere tok hun mot til seg - og ble kjeftet huden full.

Hun fortsatte likevel å snakke om troen for faren, og gradvis virket det som han hadde begynt å godta det. Kanskje spilte det også inn at hun stellet og pleide for faren, som ble stadig sykere.

Moren og de andre i familien la press på faren, for at han skulle kreve at Shahin ble muslim igjen. Men faren ga ikke etter, og de to fortsatte å ha et godt forhold.

Med resten av familien ble kontakten brutt, men i 2013, da faren var syk og Shahin fryktet han kunne dø, ringte hun likevel til broren, som befant seg i et mellomeuropeisk land.

«Hvem er du?» svarte han.

«Shahin» .

Broren svarte med å kjefte og skjelle henne ut.

«Far er syk», sa Shahin.

«Jeg har ikke en far. Han er ikke min far. Jeg skal komme til Norge og drepe deg. Jeg sverger til Gud.»

Shahin la på telefonen. Hun gikk til politiet i Stavanger for å anmelde, men hevder at personen som snakket med henne på politistasjonen ikke tok imot anmeldelsen. Hun skalv og gråt, forteller hun, men kvinnen i skranken ville angivelig ikke hjelpe henne.

«Jeg er veldig redd, vær så snill, min far er på sykehus. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

Rogaland politidistrikt understreker på generelt grunnlag at hatkriminalitet er blant sakene som gis høyeste prioritet og understreker at konvertitter til islam skal behandles på lik linje med alle andre.

– Politiet i Rogaland har ingen holdepunkter for å si at ressurssvake personer står svakere enn andre i møte med oss. Dersom det er språkutfordringer, vil man jobbe for å få tak i en tolk som kan bidra. Dersom vedkommende er truet og i akutt nød, blir det iverksatt nødvendige tiltak, heter det i en e-post Dagen har fått tilsendt fra kommunikasjonsavdelingen.

Ingen i Rogaland politidistrikt ønsker å bli sitert.

Konvertittgruppe

«Det frie livet er ikke et liv som består i at jeg forbedrer meg selv, men det nye livet er et liv der Jesus utfolder sitt oppstandelsesliv gjennom oss. Det er en forening med Jesus», blir de oppmøtte forklart. Kunnskapsnivået er varierende. Noen har vært kristne i mange år. Andre er bare nysgjerrige.

«Det sier noe grunnleggende om hva en kristen tenker om seg selv», forklarer prest Jan Bygstad, som underviser asylsøkerne annenhver uke.

Men i overgangen fra islam til kristen tro opplever de nye kristne store problemer. Alle rundt bordet forteller samme historie. Familien reagerer og bryter bånd. De mister kontakt med venner. Hilser man på en muslim, får man ikke svar.

«Det er ikke alle muslimer det dreier seg om», bryter en av de norske representantene for DELK inn.

«Jo. Holdningen er at du er vantro. Det er dødsstraff for frafall i islam», får han til svar. Iranerne og afghanerne er samstemte når de blir spurt om hva det betyr, å bli erklært å være en kafir.

Frykter å gå alene

Selv om han er i Norge, føler han seg ikke trygg.

– Når jeg går hjem sent på kvelden eller natten, er jeg forsiktig, for noen kan hevne seg og angripe, sier han.

Han snakker helst om at han er takknemlig for at han har fått asyl, men forteller om skremmende hendelser. Nylig kom flere til ham i et friminutt på skolen og spurte:

«Har du konvertert?»

«Gjør du det bare for å bli i Norge?»

«Hadde du konvertert hvis du bodde i Iran? Da hadde du blitt drept».

For fire år siden ble han truet da han skulle ta med en afghaner på et kristent møte, forteller han.

– Noen andre afghanere truet meg. De sa: «Hvis du henter han, lever du ikke lenge». Så dro de fingeren over strupen.

Strengt syn

«Ordet sier til oss, dere må holde munn, ikke snakk om deres tro.»

Det er ikke en frykt helt tatt ut av luften. Selv om det i dag finnes ulike syn blant muslimer på frafall fra islam, har klassisk islamsk lære hatt et strengt syn på det å skifte religion.

Den kjente islamske tenkeren Ibn Taymiyah, som var kjent for sin spesielt strenge tolkning gikk også lenger og advarte mot å ha vantro som venner. En muslim som gjør det, risikerer selv å bli en frafallen, mente Taymiyah.

«Allah forteller oss at det ikke finnes noen troende som tar en vantro som venn, for den som tar en vantro som venn er ikke en troende», skrev han.

I Norge

Og det dreier seg ikke bare om islamsk tenkning fra middelalderen. Islam Net er blant de større muslimske organisasjonene i Norge. Lederen Fahad Qureshi, som er inspirert av en saudiarabisk variant av islam, har flere ganger forsvart det klassiske synet på dødsstraff i islam.

Og selv om Islamsk Råd har skrevet under på en erklæring om frihet til å bytte religion, har de ikke full støtte fra den muslimske grasrota.

Da mastergradstudent og senere forsker Olav Elgvin spurte en imam i en større norsk moské om hva han synes om denne erklæringen, fikk han til svar:

«Jeg kjenner til den, men jeg liker det ikke».

Kristne somaliere

«Ahmed» er i begynnelsen av 20-årene. Vi er enige om premissene for denne samtalen. Ingen navn. Vi skriver heller ikke hvor han bor. Årsakene til det er åpenbare.

Han bor på et mottak, i nærheten av en større norsk by. Da Dagen møter ham er han i Oslo, for et treff med andre kristne somaliere.

Vent litt. Kristne somaliere?

De fleste fra landet på Afrikas horn vil oppfatte de to ordene som en gedigen selvmotsigelse. Ingen somaliere er kristne. Kristendom er helt fremmed i Somalia og somalisk kultur.

Riktignok klarte noen katolske misjonærer under den italienske kolonitiden å omvende noen sjeler, men de var for det meste fra den etniske minoriteten bantu, et folk somalierne hadde brukt som slaver og som ikke hadde den samme islamske kulturelle forankringen.

På høyden var det rundt 8.500 katolikker i Somalia. I dag er det bare noen få igjen. Under borgerkrigen ble kristne drept, kirker ødelagt og i 2013 ble alle kristne markeringer forbudt.

Somaliere er altså, omtrent uten unntak, muslimer. Det finnes heller ikke andre trosretninger i Somalia, kystfolket var sterkt påvirket av innflytelsen fra den arabiske halvøya og stammereligionene forsvant lenge før den europeiske kolonitiden.

Å bli kristen, en vantro, en gaal, det somaliske ordet for «frafallen», som også kan bety «vestlig», er ikke et alternativ. Det var heller ikke noe Ahmed så for seg, da han gikk på en islamsk madrasa, i ungdomstiden i Mogadishu. Læreren var fra De islamske domstolene, forløperen til dagens terrorgruppe Al-Shabaab.

– Hvis du bare har vært i Somalia, tror du på det du har blitt opplært til som barn, sier han.

«Bekjemp de vantro»

Ahmed husker godt hva de lærte ham på skolen, der de ble undervist på arabisk, et annet språk enn det somaliske morsmålet. Han siterer fra Koranen med perfekt arabisk uttale.

«Dere som tror, bekjemp de vantro som bor i nærheten! La dem finne hardhet i dere! Vit at Gud er med de gudfryktige.»

På midten av 2000-tallet fikk han likevel problemer. Noen på skolen prøvde å rekruttere ham til Al-Shabaab. Han ville ikke. Som mange andre som fikk problemer med islamistbevegelsen på denne tiden valgte han å rømme. Det betød ikke at han hadde sluttet å tro på det han hadde lært på madrasaen.

– Jeg hatet de som ikke var muslimer. Men da jeg kom til Europa begynte jeg å tenke. Hvorfor har Gud skapt disse menneskene, om vi skal hate dem?

– Her ble jeg akseptert som jeg er. Selv om de ikke kjente meg eller hvor jeg var fra. Da begynte jeg å stille spørsmål.

Ahmed havnet i fengsel, i januar 2014. Han hadde bodd på asylmottak i en liten norsk by. Her hadde han sluttet å tro på Allah og det som sto i Koranen. De islamske hellige tekstene påbød ham om å drepe de vantro. Det kunne han ikke.

På vei til landet hadde han brukt falske dokumenter og oppgitt falsk identitet. I fengselet møtte han en prest, som spurte hva han visste om kristendommen.

«Gud elsker deg», sa presten.

«OK», sa Ahmed.

«Men jeg må lese meg litt opp.»

«Skal jeg be for deg?», spurte han.

Ute av fengselet havnet Ahmed tilbake på det samme asylmottaket. Her kom han i kontakt med lokale kristne og begynte på et alphakurs.

Etter å ha lest, lest og lest kom han til kristen tro. Han begynte å gå til kirken og hadde ikke mye kontakt med somalierne. Han følte landsmennene mislikte ham. De spyttet etter ham og hvisket etter ham.

«Du skal brenne, du har blitt kafir. Vantro.»

Ahmed var redd. Han visste ikke om han skulle føle seg trygg i Norge, om han kunne stole på at det norske samfunnet ville beskytte seg. Han gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. Han følte de han snakket med på politistasjonen ikke trodde på ham. De fortalte ham bare at han var fri til å tro på det han ville.

Familien brøt all kontakt med ham. Den eneste han beholdt kontakten med var søsteren.

Én dag i fastemåneden ramadan stod han utenfor en matvarebutikk på stedet han bodde på asylmottak.

Imamen i en lokal moské kom bort.

«Hvorfor drikker du?»

«Jeg er kristen. Jeg har ikke noe problem med å drikke.»

«Vi skal drepe deg», sa imamen.

Etter hvert fortalte han søsteren og moren om sine nyfunne overbevisninger.

«Har du blitt kristen?», spurte moren.

«Ja», svarte han.

Nå var Ahmed livredd. Han fikk hjelp til å flytte til et annet mottak, i nærheten av en større norsk by.

Men problemene gjentok seg. En dag under den muslimske fastemåneden Ramadan var det en av medasylantene som så ham drikke vann.

«Hvorfor faster du ikke?» spurte han.

«Jeg er ikke muslim.»

«Tror du ikke på Allah?»

«Jeg tror ikke på den Allah dere tror på.»

«Hadde du vært i Somalia, ville vi drept deg.»

«Vi skal drepe deg»

På Facebook kan han stadig lese det samme.

«Vi skal drepe deg», skriver de. Flere vet hvor han bor. Han føler seg ikke trygg. Ryktene sprer seg raskt i det somaliske miljøet. Om kvelden beveger han seg aldri alene. Likevel skjuler han ikke troen sin.

– Noen blir rasende. De sier de vil drepe meg. Hvis jeg hadde vært i Somalia ville jeg blitt drept. Ja. For det kan skje. Likevel bor vi her, vi somaliske … konvertitter? Hva heter det på arabisk?

Ahmed snur seg mot en venn han sitter sammen med. Ordet konvertitt finnes ikke. På arabisk kaller man en som har konvertert til kristendommen murtad. En frafallen. Straffen for frafall er døden.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.