Norsk hobbyprest i Wien

Han døpte seg selv under vannkranen som femåring. Nå bruker Hans-Christian Granaas (45) fritiden som prest for nordmenn i Østerrike.

Hans-Christian Granaas, Pfarrer Norwegische Gottesdienste in Wien, prest for Norske gudstjenester i Wien, leser vi på forsamlingens nettsider.

Det er en relativt nystartet liberal kristen forsamling skapt for og av nordmenn i Østerrike.

– Vi ønsker å fange opp og inkludere alle nordmenn som bosetter seg her i Østerrike, forteller Granaas.

I arbeidstiden er han lærer ved to handelsgymnas i Wien og underviser politikk, nasjonaløkonomi, rett og kristendom. Prestegjerningen er hans hobby på fritiden.

Kristelig Pressekontor møter han på en pulserende bycafé i hjertet av Wien. Med seg har han primus motor i den norske kolonien i Wien, Berit Steffek (62) fra Bergen.

Hun har bodd i Østerrike siden begynnelsen av 1990-tallet, og er kvinnen bak norskundervisning, juletrefester, 17. mai feiringer og strikketreff her i byen.

– Vi har hatt norske julegudstjenester i Wien i nesten 40 år. Men det vokste frem et ønske blant den norske kolonien om å ha regelmessige norske gudstjenester, forteller hun.

Norsk Wiener

Hans-Christian Granaas har et norsk navn og snakker flytende norsk. Han er født i Wien av norsk far og østerriksk mor, og levde i barndommen sin på forskjellige steder på østlandet.

– Pappa kom til Wien på 60-tallet for å studere medisin. Og som det oftest går traff han en søt østerriksk jente. Jeg ble født under studietiden hans, og da han var ferdig med studiene flyttet vi til Norge, forteller Granaas.

Han var ti måneder gammel da familien kom til Norge, og etter 8 år i Norge flyttet familien, som nå var på fire, tilbake til Wien igjen.

– Mamma var storbyjente og sa tilslutt at nå er det nok med lange og kalde norske vintre, forteller Granaas.

Han kom rett inn i fjerdeklassen på barneskolen, og da han var ferdig begynte han å studere jus i Wien og København og senere som 26-åring teologi i Wien.

– Jeg begynte å jobbe som bankjurist etter å ha fullførte jusstudiet samtidig som jeg begynte på teologien. Da jeg var ferdig ble det store spørsmålet hva jeg skulle gjøre videre, forteller Granaas.

Helomvending

Valget falt på å gjøre noe helt annet. Han søkte om å bli tatt opp i den evangeliske kirke i Østerrike og fikk napp. På spørsmål om hva som motiverte ham til en prestetjeneste går han tilbake til tiden som guttunge i Norge.

– Min far er overbevist og bekjennende atteist og moren min er det man her kaller «taufschein-katolik», altså at hun er medlem i Den katolske kirke uten å delta i den. Den kirkelige tilknytningen jeg hadde som barn var julegudstjenesten, forteller Granaas.

I Østerrike kom han tilbake til et katolsk land og en skole med et borgerlig miljø. De fleste var praktiserende katolikker, bare ikke han.

– Jeg ble stående litt utenfor og ble litt småmobbet. Dette førte til at jeg allerede i konfirmasjonsalderen begynte å tenke litt på kristen tro. Dette førte til at jeg som 21-åring bestemte meg for å bli døpt, sier Granaas.

– Du ble altså en troende kristen som 21-åring?

– Ja, det kan man si. Men det var flere tilfeldigheter som førte til dette, sier Granaas og forteller at det startet med at Den svenske kirken i Wien inviterte alle «nordboere» til en nordisk gudstjeneste.

– Der ble det bestemt at det skulle opprettes et kor. Jeg er veldig glad i å synge og ble med i koret. Under den neste nordiske gudstjenesten ville presten ha meg tydeligere frem.

– Da følte jeg meg forpliktet til å si at jeg ikke er døpt og er utenfor kirken. Presten smilte og sa at «det kan man jo endre på». Det var noe jeg var klar for å gjøre, sier han.

Døpte seg selv

Han ble døpt og konfirmert i Den svenske kirke i Wien tross farens sterke motargumener. Men et ønske om å bli døpt skal han ha hatt allerede som femåring.

– Det var mamma som fortalte meg at jeg som femåring ble illsint fordi jeg ikke var døpt. Derfor døpte jeg meg selv under vannkranen i leiligheten til tanta mi i Bergen, forteller han.

Men for den nydøpte 21-åringen var det ikke nok. Han begynte å studere teologi straks han var ferdig med jusstudiet noen år senere. Tilslutt stod han der med en jobb som bankjurist og en teologisk kandidateksamen.

– Jeg ville jobbe med mennesker og ikke med mapper og lover, forteller Granaas.

Hobbyprest

Han har vært prest i Wien og Wels (Oberösterreich), men jobber altså nå som lærer ved to handelsgymnas i Wien. I fritiden tilbyr han sine prestetjenester og stiller opp i dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser der en norsktalende prest er ønsket.

– Jeg kan bli oppringt av mennesker som har slekt i både Norge og Østerrike og som ønsker at deler av seremonien skal være på norsk, sier han.

Han er også prest i «Norske gudstjenester i Wien» som han var med å starte opp for fire år siden, sammen med blant annet Berit Steffek.

Forsamlingen i Wien har i dag fire norske gudstjenester i året. På gudstjenestene kan det delta mellom 20-30 personer og helt opptil 90 personer på julegudstjenesten.

– Det beste med å være hobbyprest er å feire gudstjenester, være sammen med mennesker og være nært på livet, sier Granaas.

«En kirke for alle»

På forsamlingens nettsider kan vi også lese at Norske gudstjenester i Wien er sertifisert «akzeptierend und offen für alle Lebensformen», en utmerkelse som betyr at kirken aksepterer alle samlivsformer.

I dette forplikter forsamlingen seg til å ha et avslappet forhold til sekualitet og at de tilbyr velsignelseshandlinger for lesbiske og homofile.

– Folk er velkommen til å droppe gudstjenesten og bare komme til kirkekaffen. Da ender de gjerne opp med å komme til gudstjenesten likevel, forteller Berit Steffek.

– Men er forsamlingen opptatt av å nå nordmenn i Wien med evangeliet?

– Ja, vi er jo det, nikker både Granaas og Steffek vedkjennende.

– Vi ønsker ikke å være en partyservice, men å nå folk med budskapet med en veldig lav terskel, sier Granaas.

– Det er artig at det kommer nordmenn til oss her i Wien for å feire nattverd som aldri ville ha satt sin fot i kirken i Norge, sier Steffek.

Liberal teologi

Forsamlingen i Wien har et offisielt sjelesorgsoppdrag av Den evangelisk-lutherske kirken i Østerrike. Den er ikke tilknyttet Den norske kirke, men ser på seg selv som representanter for norsk gudstjenesteliv i utlandet.

Og da et stort flertall av Kirkemøtets medlemmer i april bestemte at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par, var forsamlingen snar med å innlemme dette.

Granaas understreker at de ikke ønsker å være noen frikirkelig forsamling. Han mener det var på høy tid at Den norsk kirke gikk inn for vigsel av likekjønnede par.

– Da vedtaket på kirkemøtet ble gjort tok vi dette til etterretning. Vi er en kirkelig forsamling for nordmenn i Wien og vil gjerne ha et norskt gudstjenesteliv, forteller Granaas.

– Kirken er ikke et museum

– Hvor tydelig er forsamlingen på dette med synd, tilgivelse og livets to utganger?

– Man kan tolke mye i Bibelen og man kan forstå ting forskjellig. Som liberal teolog mener jeg Bibelen må forkynnes i dagens virkelighet. Kirken skal være et sted for folk i dag, sier Granaas.

Hverken han eller Steffek tror forsamlingen i Wien ville ha fungert om den var en konservativ kristen menighet.

– Da tror jeg ikke mange ville ha kommet på gudstjenestene våre, sier de vedkjennende.

– Det er viktig at vi er en åpen forsamling og at vi er litt radikale slik at mange kan finne frem til kristendommen. Skal vi få flere inn i kirken må vi våge å være åpne, mener Steffek.

– Guds ord skal være til gode for mennesker og jeg tror ikke at vi følger Bibelens ånd om vi utelukker mennesker fordi de ønkser å leve på sin egen måte, legger Granaas til og henviser til at Martin Luther så på ekteskapet som «en verdslig ting» og ikke som et sakrament.

– Det er kjærlighet mellom to mennesker vi snakker om. Ingenting der kan fordømmes, sier Granaas.