Her prøver flyktningene å skape et liv

I en frukthage i Libanon bor 23 syriske familier i telt. De innser at de må bli her en stund, men hærens hyppige raid gjør livet vanskelig.

Sola skinner fra en skyfri himmel over Tripoli. Under teltduken i den lille flyktningleiren er det glovarmt. En sverm av fluer surrer innpåslitne rundt oss.

Tre unge kvinner sitter på madrasser på sementgulvet og snakker om hvordan det er å leve slik, tett i tett i provisoriske telt laget av tepper og presenninger.

Det store samtaletemaet er raidene som hæren gjennomfører med ujevne mellomrom. De leter etter syrere som er medlem i terrorgrupper, men arresterer også mange fordi de mangler gyldig oppholdstillatelse eller arbeider ulovlig. Raidene skaper frykt og frustrasjon.

Les: La oss få komme til Norge

Føler seg uønsket

For noen uker siden kom hærens folk igjen.

– Først kom de hit midt på dagen, kledd i sivil, for å sjekke at mennene var hjemme og ikke på arbeid. Så kom de tilbake klokken fem om morgenen og arresterte 13 av mennene våre. De ble holdt fengslet i tre-fire dager, så fikk de gå.

Syriske flyktninger opplever at kravene Libanon stiller til dem, er umulige å innfri. For det første kreves det at de fornyer oppholdstillatelsen hver 6. måned. Til dette trenger de en rekke papirer som er vanskelig for flyktningene å skaffe. Dessuten koster det 200 dollar for hver person over 15 år. Det er mye penger for flyktningene som ikke har lov til å ta lønnet arbeid.

– Hvordan skal vi kunne betale for oppholdstillatelsen når vi ikke får arbeide? sukker kvinnene i teltet.

De opplever at de motstridende reglenes budskap er klinkende klart: Flyktningene er ikke ønsket i Libanon.

Les: De tvang ham til å tråkke på korset

Provisoriske leirer

Vi kjører til Tripoli i Flyktninghjelpens bil. På forhånd har vi fått sikkerhetskurs der det viktigste rådet var å feste sikkerhetsbeltene. Selv i dette urolige hjørnet av verden blir faktisk trafikkulykker regnet som den største faren.

Hjelpeorganisasjoner er sjelden blitt angrepet i Libanon, men det har hendt at folk har kommet i skuddlinjen mellom rivaliserende parter, får vi vite. I Tripoli har det vært skyteepisoder, men ikke i det siste.

1,5 millioner flyktninger har kommet fra Syria til Libanon. Likevel er flyktningene lite synlige i sentrum av hovedstaden Beirut, rett og slett fordi det er for dyrt å bo der. I Libanon er det ingen offisielle flyktningleirer. Dette skyldes både at leirene blir sett på som en sikkerhetstrussel og at man er redd for at syrerne skal bli værende, slik de palestinske flyktningene ble etter opprettelsen av staten Israel.

I stedet bor flyktningene i leiligheter, nedlagte butikker og garasjer. I det vi nærmer oss Tripoli ser vi også flere provisoriske teltleirer, slike som den lille leiren i frukthagen. Her bor det 103 personer. Blant disse er det 57 barn, men de blir snart flere. Mange av kvinnene er gravide.

Trangbodd

Teltene står tett. Noen steder er det mindre enn én meter mellom dem. Dette er risikabelt for brannsikkerheten. Blir det brann, vil ilden spre seg raskt mellom teltene. Et pulverapparat strategisk plassert ved døren viser at de er klar over problemet. I flere andre leirer har det vært stygge branner på grunn av gasseksplosjoner.

Trangboddheten er også en utfordring for privatlivet. Alle hører hva som blir sagt i naboteltet. Når et barn gråter om natten, er det ikke bare foreldrene som våkner.

– Dette er ikke plassen for å heve stemmen når en blir sint, sier Naja (27) med et matt smil.

– Hvis jeg ble sint og sliten hjemme i Syria, kunne jeg alltids gå for meg selv og lukke døren. Vi behøvde ikke snakke med naboene hvis vi ikke ville. Her er det umulig å trekke seg tilbake. Vi må bare tilpasse oss forholdene.

Hjelper hverandre

Ganske snart kommer naboer og kikker inn døråpningen. De lurer på hva som skjer. Noen blir stående utenfor, andre kommer inn og setter seg ned. Noen viltre, små gutter titter inn under teltduken. Så blir de lei og turner videre i sitrontrærne utenfor.

Men å bo tett har også sine fordeler. Alle i leiren er i slekt med hverandre og fra byen Homs i Syria.

– Nå prøver vi å hjelpe hverandre på alle mulige måter. Hvis noen er triste og deprimerte, setter vi oss ned og snakker sammen og prøver å lette smerten, forteller Naja.

En daglig kamp

De tre kvinnene snakker om hvor vanskelig det er å aktivisere barna på det lille området, om frykten for at noen utenfra skal skade dem og sorgen over ikke å kunne gi barna det de ønsker seg. De forteller også om den daglige kampen med å få pengene til å strekke til. Fordi mennene deres ikke har inntekt, ligger storfamilien fra Homs på etterskudd med betaling av leie for jordstykket de bor på.

Flyktninger som er registrert hos FN får såkalte e-kort. Men i det siste har mange av disse betalingskortene sluttet å virke, fordi FN mangler finansiering.

– Vi kommer til å sulte i hjel hvis mennene våre ikke kan arbeide, sier Nazreen (23).

– Men tross alt er vi heldige. Han som eier jorda er en snill mann, forteller de.

De første av dem kom til Libanon i 2013. Litt etter litt har de klart å bedre forholdene i den provisoriske leiren sin. Sementgulvet som vi sitter på er en slik forbedring. I vinter sto teltene rett på bakken. Regn gjorde grunnen til et gjørmehav. Én natt klumpet de seg sammen, over 60 personer i ett telt, fordi mange av de andre teltene var oversvømt.

– Alle madrassene og teppene var kliss våte. Bakken var bare gjørme, forteller Bedra (30).

– Men egentlig er sommeren verre. Du ser alle fluene, og ennå er det ikke på det verste, sier hun megetsigende. – Det blir fryktelig varmt. Mange har ikke kjøleskap. Vi må være veldig forsiktig for å unngå matforgiftning.

I løpet av det året de har bodd her, er kvinnene blitt eksperter på familieliv under kummerlige forhold. De vet at sommeren er høysesong for sykdommer. Mer enn noe annet gjelder det å holde barna rene og ta hygiene på alvor.

Det er et stort fremskritt at alle teltene har fått installert dusj med hjelp fra en hjelpeorganisasjon.

Norsk modell

De er også fornøyd med at de har fått dannet leir-team, såkalte «camp management team». Modellen for disse teamene er utviklet av Flyktninghjelpen. I hver leir velger beboerne sine egne representanter. Menn, kvinner, ungdom og grupper med spesielle behov skal alle være representert i teamet med en eller flere personer. Når teamet er valgt får de opplæring i rettigheter og plikter - og hvordan de best kan styre det lille samfunnet sitt selv, uten å være avhengig av hjelp utenfra hele tiden.

I den lille leiren i Tripoli har teamet allerede gjort stor nytte for seg. Da de i fjor sommer oppdaget at de var for seine med å skrive barna inn på den lokale skolen, reiste teamet og ordnet opp, i stedet for at foreldrene dro av gårde én og én. De har også fått avtale med kommunen om henting av søppel.

Flyktninghjelpens modell er blitt så vellykket at både FN og flere andre hjelpeorganisasjoner har begynt å bruke den.

Lengter hjem

Bedras baby har sovnet i mammas fang. Svetten renner ned over det lille barneansiktet. Vi nærmer oss slutten på den tilmålte tiden sammen med de tre kvinnene. Snart skal vi sitte i en komfortabel bil med luftkjølingsanlegg på vei tilbake til Beirut. De tre mødrene har ingen plasser å rømme unna varmen.

– Alle håper selvsagt at vi snart kan dra hjem til Syria. Men ettersom tiden går, ser vi at det blir vanskelig. Det mest realistiske er å innstille seg på at vi må bli i denne teltleiren en stund, sier de.