Tårer til frelse

For noen ble bedehuset springbrettet til misjonstjeneste. For andre ble det veien bort fra troen. I boken «Sendt» viser NLM mot ved å la også de vanskelige historiene og dilemmaene slippe til.

Anmeldt bok:

Espen Ottosen, Victoria Bø og Gjermund Nordhus

Sendt

Et portrett av Norsk Luthersk Misjonssamband

Innbundet, 167 sider

Lunde Forlag 2018

--------

Tirsdag kveld begynner årets generalforsamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. Over 3.500 påmeldte deltakere inntar Oslofjord Convention Center. I den forbindelse har Lunde Forlag utgitt en portrettbok. Portrettbøker handler vanligvis om personer.

Men selv om «Sendt» handler om Norsk Luthersk Misjonssamband er det ikke helt misvisende å kalle den for en portrettbok, eller en biografi. For det er ikke minst møtene med mennesker som bærer den forseggjorte samlingen av fortellinger fra fortiden og skildringer av nåtiden. De tre redaktørene er alle direkte eller indirekte ansatte i NLM, men det er slett ikke noen glansbildesamling de presenterer.

Mer enn reklame

Akkurat dét er en av bokens fremste styrker. Her er de gripende skildringene av de første misjonærenes iver, møtet med mennesker som har fått livet forandret gjennom å møte Jesus, men her er også møter med dem som falt utenfor, som tok avstand fra bedehusmiljøet.

Ebeneser

Flere av fortellingene er spunnet rundt bedehuset Ebenseser på Ganddal i Sandnes. I seg selv et originalt og vellykket grep. Dette bedehuset fremstår fortsatt vitalt, samtidig som det også bærer med seg mye misjonshistorie. Her har mennesker følt seg inkludert, her har andre følt seg ekskludert. Her har kall fått næring, her har evangeliet blitt forkynt år etter år.

I samtale med Espen Ottosen kommer over 80 år gamle Kåre Løvaas frem til at han antakelig har vært på rundt 5.000 møter. Slik blir han og konen Ester stående som prakteksempler på de trofaste bedehusgjengerne som har vært med og båret arbeidet gjennom generasjoner. Det er blant annet ildsjeler som dem som gjør at bedehusbevegelsen fortsatt er høyst livskraftig her i landet.

«Teller Gud tårer?»

Et av de aller mest lesverdige kapittel er det Victoria Bø har skrevet under den talende tittelen «Teller Gud tårer?» Hun tar leserne med på en reise til NLMs arkiver, og lar oss gjennom dem møte blant andre Amanda Engesland fra Iveland som døde i Kina i 1915, kun 31 år gammel. Hun døde av tuberkulose fire år etter at hun kom til Kina.

Den mer kjente Kina-misjonæren Marie Monsen satt ved Engeslands dødsleie, og Engeslands tankevekkende uttalelser ble notert og trykket i Kineseren, forløperen til dagens Utsyn: «Vil så gjerne herfra nå, for jeg har det så godt, så godt». «Engesland døde med blikket festet på Gud. Det var vitnesbyrd også i dette», konstaterer Bø megetsigende.

Agnar Espegren

I det påfølgende kapitlet forteller Espen Ottosen om da NLM måtte forlate Kina mot slutten av 1940-tallet. Han viser blant annet til veteranmisjonæren Agnar Espegren som fikk en spesiell plass i den norske folkesjelen gjennom hans overraskende opptreden i NRK-programmet «Vi går om bord» på julaften i 1963.

Han hadde operert i Kina og Hong Kong i til sammen nærmere 30 år og kunne med hjelp av NRK og SAS overraske sin kone Olga og barna deres med å dukke opp på scenen midt i beste sendetid. Jeg måtte straks inn i NRKs fabelaktige arkiv etter å ha lest Ottosens skildring, og fant raskt frem til den rørende scenen.

Hillsong og NLM

I et annet kapittel møter vi Jostein Krogedal, til vanlig mest kjent som ledende pastor i Hillsong Norway. Også han vokste opp på Ebeneser på Ganddal. Hvis man først går på møte i menigheten hans og så i Misjonssalen i Oslo, merker man nok raskt ulikheter i stil og fremtoning. Men Krogedal understreker også samhørigheten med NLM, ikke minst trofastheten mot Guds ord.

Det kanskje ikke så mange vet, men som blir behørig beskrevet i boken, er at Krogedal er barnebarn av Alfred og Dagny Lien. De var først NLM-misjonærer i Kina, senere dro Alfred også i misjonens tjeneste til Tanzania. Josteins mor Else Lien Krogedal er også godt kjent i NLM-kretser, blant annet gjennom boken «Alene i krig og fred - smerte og glede i tjenesten.»

Først og fremst misjon

Både i redaktørenes forord og i generalsekretær Øyvind Åslands etterord blir det samtidig understreket tydelig at NLM slett ikke eksisterer for å etablere og opprettholde et alternativt univers hvor mennesker kan oppholde seg fra babysang via barnehager og skoler og like inn i pensjonisttilværelsen.

Målet er mer enn noe annet at mennesker som ikke allerede kjenner Jesus skal få bli kjent med ham. 24 år gamle Jarle Thingbø sier i et av intervjuene i boken at det er ytremisjon som binder NLM sammen. 25 år gamle Anne Lene Reilstad sier til og med at hun tror NLM vil bestå også om ikke bedehuset finnes lenger.

Det er modig og klokt at en slik bok også har et blikk mot den ukjente fremtiden. Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle, som vokste opp på bedehuset, sier det slik: «Jeg tror at NLM har en framtid, men jeg vet ikke hvordan den ser ut.»

Omstillingsvilje er et avgjørende kjennetegn på levende misjonsorganisasjoner. Slik har det vært også i NLM. Den kanskje største omstillingen skjedde for 70 år siden, da virksomheten ble utvidet til flere land enn Kina. Nå står nye, store omstillinger for døren i kjølvannet av både teknologiske og kulturelle endringer. Så lenge NLM forblir i Mesterens egen sendelse er antakelig akkurat dét den mest avgjørende faktoren som kan definere NLMs fremtid.