En liten hverdagspreken

Gang på gang blir vi minnet om Guds uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet.

Vi trenger utholdenhet på mange områder i livet. Begynt er ikke fullendt. Det gjelder både i små praktiske oppdrag og på troens vei.

Ingen har lært meg med om utholdenhet enn idrettsutøvere. En kombinasjon av utholdenhet og tålmodighet, som egentlig er nær beslektet. I ulike bibeloversettelser brukes de om hverandre.

Som gutt hadde jeg lyst til mange ting, men det meste måtte skje raskt. Jeg ville lære å spille trekkspill, men ga opp etter et par øvelser. Fremgangen lot vente på seg, dermed var det slutt på tålmodigheten. Heldigvis er det blitt bedre med årene.

Av og til kan små hendelser sette tankene i sving og bli til en liten preken. Som det å praktisere utholdenhet og ikke gi opp for tidlig.

Jeg var så heldig å få en betongblander av en god venn. Den var helt i orden, men hadde ikke vært i bruk på en god stund og nektet å starte da jeg slo på bryteren. Jeg pøset på med olje og hamret i vei, men den tidligere så villige sementblanderen sto i «sju steiner». Med jevne mellomrom gjentok jeg behandlingen, uten at det hjalp.

Etter to år var det slutt på tålmodigheten. Jeg hentet hengeren og dro fram den gjenstridige blandemaskinen. Neste og siste stopp var en søppelfylling. Jeg hadde brukt mer enn nok tid og tålmodighet til ingen nytte. Men akkurat i det jeg skulle lempe den opp på hengeren, slo en tanke ned i meg: Gi den en siste sjanse!

Igjen hentet jeg oljekanne og hammer og gjorde mitt ytterste for å redde den gjenstridige maskinen. Og utrolig nok, etter lang og iherdig innsats var det antydning til en liten bevegelse. Fem minutter senere surret og gikk den helt normalt. Og jeg frydet meg. Utholdenheten hadde gitt resultater. Blandemaskinen ble reddet i siste øyeblikk og har gjort mye nytte for seg det siste året.

En siste sjanse var det som skulle til, ellers hadde sementblanderen endt på skrothaugen. For meg ble det en liten hverdagspreken.

Utholdenhet er nødvendig i yrkessammenheng, i menighetsarbeid og i vår egen trosvandring. Tidligere ble det snakket åpent om kallsbevisshet både blant sykepleiere og lærere, og selvsagt blant alle forkynnere. Kallet ga motivasjon og mening, trygghet og trivsel. Det fikk kvinner og menn til å tenke mer på tjenesten enn på karrieren. De sto gjerne løpet ut.

Paulus setter ord på det for sin egen del: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen».

Derimot var han skuffet over de kristne galaterne, som hadde vært ulydige mot sannheten. «Dere begynte løpet godt», sier han, men fortsettelsen var dårlig. De hadde rett og slett brutt underveis.

Noe av det samme skjedde med en av apostelens nære medarbeidere. «Demas forlot meg, fordi han fikk den nåværende verden kjær». En trist utvikling, og Demas er ikke den eneste. Derfor trenger vi å oppmuntre hverandre hver dag til å ha både det synlige og det usynlige for øye.

Den samme Paulus skriver: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal nå fram til frelsen i Kristus Jesus og få evig herlighet».

Det å få enda en sjanse har reddet mange! Og ingen har som Jesus Kristus lært oss hva det virkelig handler om. En av oversettelsene av John Newtons mektige salme Amazing Grace lyder: «Å, nåde stor som frelste meg, jeg ser det mer og mer. Jeg var fortapt, nå trygg jeg er. Var blind, men nå jeg ser!»

Gang på gang blir vi minnet om Guds uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet. Alle burde vi for lengst ha skjønt at Guds godhet driver oss til omvendelse.

For dere trenger til utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt.

Hebr. 10, 36