Refleksjoner fra Jesussoldaten til kristenfolket

Jeg må innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndet. For jeg har rullet rundt på gulvet, falt i bakken ved håndspåleggelse, bedt i tunger i timesvis – og er ytterst sikker på at jeg selv hadde en reell tro, samt at jeg var overbevist.

Jeg deltok på det siste Maldonado-møtet på Telenor Arena. Min tidligere erfaring som kristen tilsa at det oftest er det siste møtet under en kampanje som pleier å være det sterkeste – ettersom tilhengerne er blitt godt varmet opp.

Mot slutten av møtet – når Maldonado kalte alle i salen frem for å bli berørt av Guds kraft – så observerte jeg minst 10-20 barn som gikk hånd-i-hånd med sine foreldre opp mot plattformen. Jeg ble nysgjerrig. Gråt barna? Ble de berørt av Gud? Jeg klarte ikke sitte stille, og gikk inn blant folkemengden foran scenen.

Menneskene sto tett i tett. Noen lå på gulvet, noen hulket, og noen lo – helt normalt for en forsamling som er «dynket i Den Hellige Ånd». Mens jeg sto der og prøvde å lete etter barn, spaserte to kvinner i 40-åra bortover fra sceneområdet, og tydelig støttet seg mot hverandre ettersom de var fulle av Den Hellige Ånd. En av damene kastet et blikk mot meg, rynket pannen og nesen, før hun kom opp til meg og utbrøt:

«Hva gjør du her!? Du tror vel ikke på dette!?»


«Nei, jeg tror nok ikke på dette, men jeg er nysgjerrig på hva som er status i norsk kristendom om dagen», svarte jeg med et smil.


«Du må omvende deg du, vet du», svarte kvinnen tilbake.


«Det er notert», svarte jeg.

Jeg kjente dialogen urettferdig, og delvis provoserende. Jeg tenkte på alle historiene jeg har hørt fra religiøse utbrytere som har oppsøkt tidligere trossamfunn, som har fortalt om ubehagelige episoder der de følte seg alt annet enn velkommen. Utbrytere som har vært en del av miljøet, og så har forlatt, føler seg ofte forkastet og uønsket.

Hva visste kvinnen om at jeg kanskje hadde blitt en søkende kristen igjen, spurte jeg meg selv. Hva hvis jeg faktisk var søkende, og møtte denne responsen? Mest trolig ville jeg nok aldri igjen satt min fot innenfor en menighet igjen.

I etterkant av møtet ble jeg oppsøkt av en familiefar i 30-årene. Vi hadde stort sett en god dialog, men jeg stusset over at vedkommende minst tre ganger i løpet av samtalen var tydelig opptatt av å forklare meg at jeg har gjort livet vanskeligere for han og andre kristne i etterkant av lanseringen av «Jesussoldaten».

Prøvde han å gi meg dårlig samvittighet, undret jeg i etterkant. Eller var det slik at livet hans, og livet til andre kristne, faktisk hadde blitt såpass vanskelig at det måtte gjentas så mange ganger i løpet av en relativt kort samtale?

Personlig mener jeg ikke at man skal sette munnkurv på seg selv eller andre bare fordi man eventuelt gjør livet for andre vanskelig ved å fortelle en historie man selv mener er kritikkverdig. Det letteste er ikke nødvendigvis det retteste. Personlig kan jeg legge til at jeg selv langt fra syntes, eller synes, at det var enkelt å utlevere min egen livshistorie.

Det sagt er jeg oppriktig lei meg for vansker jeg må ha skapt for individer, trossamfunn og forstandere – men jeg står fast på at jeg mener min livshistorie trenger å se dagens lys, ettersom det fortsatt foregår for mye urett i religiøse miljøer i Norge.

Enkelte andre kommentarer har jeg bitt meg merke i. Flere har sagt til meg, enten direkte eller i form av kommentarer på sosiale medier, at jeg aldri kunne ha hatt en reell åndsdåp eller at jeg aldri egentlig var ordentlig kristen.

Jeg må innrømme at jeg måtte trekke på smilebåndet. For jeg har rullet rundt på gulvet, falt i bakken ved håndspåleggelse, bedt i tunger i timesvis – og er ytterst sikker på at jeg selv hadde en reell tro, samt at jeg var overbevist. I de direkte samtalene jeg har hatt, og jeg har fortalt om hvor overbevist jeg selv var, har samtalepartnerne blitt paffe. Det virket som om de faktisk trodde at jeg bare spilte et spill, og faktisk ikke selv trodde.

Sist men ikke minst følte jeg at min troverdighet ble forsøkt diskreditert avVebjørn Selbekk på NRK Debatten (17/03/16) – ettersom «jeg hadde havnet i ateismen».

Rut Helen Gjævert sin troverdighet stilte sterkere ifølge Selbekk, ettersom hun ikke delte mitt angivelige standpunkt.

Jeg holder ikke noe imot Selbekk for hans faktafeil, ettersom det ikke er lett for ham selv eller andre å vite at jeg ikke lenger definerte meg selv som ateist, men som agnostiker.

Gnostisk ateist, eller gudsfornekter om du vil, synes jeg det er poengløst å definere seg selv som – ettersom jeg ikke ser logikken av å fornekte at det finnes en Gud, når en Gud i utgangspunktet ikke kan bevises.

Etter videre ettertanke stusset jeg ytterligere over utspillet. Hvorfor skal min troverdighet stille svakere dersom jeg hadde vært en ateist?

Snakker ikke ateister sant?

Trodde ikke Selbekk at jeg snakket sant?

Om Selbekk trodde jeg snakket sant – hvorfor skulle ikke en sann historie bli tatt på alvor på lik linje som enhver annen?

Hadde ikke Jesus ønsket å høre på meg om han levde i dag, dersom jeg hadde vært en ateist?

Jeg ser ikke logikken ved sistnevnte – ei ser jeg ikke logikken over mye som har skjedd, og som skjer i Kristen-Norge.

Kanskje det bare er slik det er?