TV-serien som ikke kommer

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd.

Se for deg helten i den nye krimserien på TV. Varm og veltalende. Imøtekommende og informert, nysgjerrig og ydmyk. Fascinert av alt en etterforsker kan lære av historiefaget om metoder og kildekritikk. En utpreget logiker, godt kjent med seneste teknologi og naturvitenskap. TV-seerne forstår altså straks at dette må være en kristen.

Eller kanskje ikke.

Hvis det er noe som kjennetegner filmer og TV-serier, er det ikke sympatiske og oppegående kristne - om de i det hele tatt er til stede. Og møter vi først noen, er det som oftest skrudde sektmedlemmer, overgripere, svindlere og dobbeltmoralister, eller prester på grensen til å miste troen. For ikke å si ektefellen og barna.

Man skal til fortiden som iTurn om spioner under den amerikanske uavhengighetskrigen eller til landsens britiske prester som Father Brown for å finne noenlunde sympatiske kristne. Og selv da fremstilles de ofte som unntak. Når det ikke viser seg til sist at de likevel var skurken.

Selvsagt er ikke dette noe enestående. Også før #Metoo har det vært lite tradisjon for å fremstille maktmennesker som hel ved – eller rose bestemte politiske partier.

Krimserier som ikke avslører maktmisbruk blir fort drept. Ingen etterforskere kommer til å rose Listhaug for å redusere kriminalitet. Urbane helter stemmer ikke Senterpartiet.

Det arbeides ikke med en TV-serie der helten er en ivrig forsvarer av Arbeiderpartiet, EU eller Terje Tvedts kritikk av det humanitær-politiske kompleks.

Likevel skiller kristne seg ut. Dels ved ikke å være til stede i serier og dels ved å gjøre et uvanlig dårlig eller latterlig inntrykk om man først slipper til. Det hører ikke naturlig hjemme for noen sympatisk person å lese Bibelen eller gå på kristne møter. Bibelgrupper er mindre vanlige i TV-serier enn undervannsorientering.

Snakker noen om Kirken eller kristne i historien, er det utenkelig at dette er positivt. Det sier mye når åpningssetningen på Arne DahlsUtmarker, av én anmelder kalt «den beste krimromanen noensinne», beskriver himmelen som «regnmørk på den litt middelalderske måten».

Nå finnes heldigvis enkelte andre tendenser. Atle Skredderbergets bøker om mangemillionær og motekjenner Milo Cavalli er bevisst sydd etter motsatt lest av Harry Hole.

Vi møter ingen alkoholisert ateist, men en kultivert katolikk med solid økonomiutdannelse og god nærkampteknikk. Skal dette bli en TV-serie er det nok uansett nødvendig å fremheve hans kvinnelige erobringer i beste James Bond-stil - og tone ned besøkene i skriftestolen.

For her råder klisjeene, på så mange måter. Flere enn Dan Brown har langt i overkant fantasifulle fordommer om historien, om kirken og konservative kristne.

Til gjengjeld har det nærmest gått sport i å fortelle hvor mye Europa og vitenskapen har å takke middelalderens muslimer for, fra debattprogrammer til serier som Mammon.

Mens det utdeles rødt kort om noen skulle begynne å snakke varmt om inspirasjonen fra Augustin, Philoponus, Thomas Aquinas, Buridan, Luther, Chesterton, C.S. Lewis eller andre kjente og ukjente kristne tenkere.

Nå kan dette lett oppfattes som enda en sur kristen som føler seg forsmådd. Det er ikke vanskelig å rette pekefingre mot kringskastingssjefer som tror at det å ta livssynsstoff og kristne på alvor er å ha nok radioandakter og TV-gudstjenester, og i blant slippe noen kristne røster til iEkko ogVerdibørsen.

Jeg tror likevel det er langt større grunn til å peke mot våre egne miljøer. Inntrykket av kristne er ikke uten sammenheng med hva vi velger å legge vekt på. Ja, det er ikke mine gjerninger eller skarpe tanker som gjør at jeg får kalle meg Guds barn.

Vi trenger sannelig å snakke om levd liv fremfor skrivebordsteorier, være åpne om svakheter, tvil og tilkortkommenhet. Samtidig er det behov for mange slags forbilder, enten vi snakker om menighetsliv eller yrkesliv, tro eller tanke, diakoni eller naboskap.

Når noen forbilder mangler, blir helheten skjev - og fordommene flere. Selv om det finnes fremragende kristne fagpersoner som kobler tro og tanke, fra filosofer til fysikere, er det dessverre ikke normen å løfte disse frem i forsamlinger.

Etter 40 år som kristen har jeg erfart at det går lenge mellom taler som roser logikk og kunnskap, for ikke å si oppfordrer til å lese filosofi eller naturvitenskap.

Eller til å skrive manus til TV-serier.

Er det så mulig å fremstå med troverdighet med et litt …annerledes bilde av kristne? Jeg mistenker at det ikke holder at en som meg sender inn et TV-manus, selv om det er fristende når man ser hva som ellers serveres. Ingen produksjonsselskaper ville våget å røre det med ildtang.

En skikkelig oppegående kristen krimhelt, belest og skarpsindig, raus og røff, med selvinnsikt og selvironi, ville blitt oppfattet som særere enn den særeste science fiction.

Altså vanskelig å tro før man får se det. Vi trenger kort sagt en etterforsker som kan samle bevis. Si fra om du finner en.