VEIVISERE: Apologetene kan være veivisere for en moderne kirke som har lett for å falle i én av to grøfter: enten synlig utad med en utydelig tro, eller en tydelig tro i lukkede rom blant sine egne, skriver Dagfinn Stærk.
Adobe Stock
Troens forsvarere
«Vi gjemmer oss på bedehuset», skrev Egil Aarvik kritisk i 1954. Når massemedia i dag latterliggjør og kritiserer kristen tro og moral, får nok mange fremdeles lyst til å gjemme seg litt.
For min egen del tenker jeg da på oldkirkens menn og kvinner som åpent sto fram og forsvarte den kristne tro. Av dem lærer jeg å stå oppreist og med løftet hode åpent ta til motmæle mot kritikk og fordommer.
En av oldkirkens skarpeste kritikere var Kelsos i det andre århundret: «I privathusene ser vi til og med ullarbeidere, skomakere, vaskeriarbeidere og de mest ulærde og bondske slyngler forkynne. I nærvær av sine eldre og mer intelligente herrer ville de ikke våget å si noe, men så snart de får barna på tomannshånd, og noen dumme kvinner sammen med dem, fremsetter de de mest forbløffende påstander.»
Forsvarere av den kristne tro kalles apologeter. I oldkirken kritiserte de forfølgelsen av kristne som urimelig og gal. Samtidig ga de en nøktern skildring av kristen tro og praksis. De kan være veivisere for en moderne kirke som har lett for å falle i én av to grøfter: enten synlig utad med en utydelig tro, eller en tydelig tro i lukkede rom blant sine egne.
