VEIVISERE: Apologetene kan være veivisere for en moderne kirke som har lett for å falle i én av to grøfter: enten synlig utad med en utydelig tro, eller en tydelig tro i lukkede rom blant sine egne, skriver Dagfinn Stærk.

Troens forsvarere

«Vi gjemmer oss på bedehuset», skrev Egil Aarvik kritisk i 1954. Når massemedia i dag latterliggjør og kritiserer kristen tro og moral, får nok mange fremdeles lyst til å gjemme seg litt.

For min egen del tenker jeg da på oldkirkens menn og kvinner som åpent sto fram og forsvarte den kristne tro. Av dem lærer jeg å stå oppreist og med løftet hode åpent ta til motmæle mot kritikk og fordommer.

En av oldkirkens skarpeste kritikere var Kelsos i det andre århundret: «I privathusene ser vi til og med ullarbeidere, skomakere, vaskeriarbeidere og de mest ulærde og bondske slyngler forkynne. I nærvær av sine eldre og mer intelligente herrer ville de ikke våget å si noe, men så snart de får barna på tomannshånd, og noen dumme kvinner sammen med dem, fremsetter de de mest forbløffende påstander.»

Forsvarere av den kristne tro kalles apologeter. I oldkirken kritiserte de forfølgelsen av kristne som urimelig og gal. Samtidig ga de en nøktern skildring av kristen tro og praksis. De kan være veivisere for en moderne kirke som har lett for å falle i én av to grøfter: enten synlig utad med en utydelig tro, eller en tydelig tro i lukkede rom blant sine egne.

Som mange andre på den tiden søkte også Justin Martyr (ca. 100–165) etter sannheten. Hva er meningen med livet? Svaret fant han ikke hos de vanlige filosofene. Men han forteller at ved Middelhavets strand møtte han en aldrende mann som åpnet hans øyne for den kristne tro.

I bøkene Apologien og Dialogen med jøden Tryfon skildrer Justin «Logos» – Kristus – som den store Sannheten. For de jødiske profetene åpenbarte han seg ved bilder, og også i den greske filosofien har han gitt seg delvis til kjenne. Men fullt ut har han åpenbart seg i Jesus Kristus. Kristendommen er den sanne filosofi. Hedensk religion og myter er djevelske snublesteiner på sannhetens vei. Istedenfor å forfølge de kristne bør man undersøke hva de tror på. Justin gir oss den første beskrivelsen av den kristne gudstjenesten.

Justin flyttet til Roma og grunnla en skole for kristen filosofi. Han utfordret både keiser og senat til å bedømme de kristne med rettferdighet og sannhet. For sitt modige forsvar av den kristne tro ble han dømt til døden.

• «De velstående bistår de trengende med hjelp, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom Den hellige ånd for alt det vi bærer fram. Og på den dag som kalles ‹solens dag› samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge tiden tillater det.»

• «Intet rettsindig menneske svikter sannheten til fordel for usannhet.»

• «Dere kan drepe oss, men ikke skade oss!»

Tertullian (ca. 160–225) fra Kartago i Nord-Afrika ble antagelig en kristen etter å ha sett hvordan kristne gikk martyrdøden i møte. Han kalles den latinske kristenhetens far. Som den første taler han om treenigheten som en beskrivelse av Gud; han er tre personer i ett vesen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I «Forsvar for den kristne tro» kritiserer han myndighetenes forfølgelse og folkehopens fordømmelse av de kristne. Alle mennesker har rett til å tro på hva de vil og dyrke den guden de selv vil. Istedenfor å forfølge de kristne burde myndighetene se på dem som rikets beste borgere og keiserens beste støtter.

Men Tertullian irettesatte også sløve kristne. Som Ibsens Brand mislikte han det halve og haltende. Han roste martyrene, men ba dem vende det døve øret til når familie og venner ville overtale dem til å fornekte troen. Tertullians nidkjærhet førte ham etter hvert til de mer ytterliggående montanistene. Selv om han høylytt kritiserte myndighetene for forfølgelse av kristne, fikk Tertullian selv en naturlig død.

• «Mer dere meier oss ned, flere blir vi. Martyrenes blod er kirkens såkorn.»

• «Men hos oss, der mord en gang for alle er forbudt, tør vi ikke engang ødelegge fosteret i mors liv.»

«Vi har alt felles, unntatt våre koner. På det eneste område der alle deler med hverandre, gjør vi det ikke.»

SERIE: Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer åtte