Inngangen til påskehøytiden tok en tragisk vending for franske kristne da den nesten 900 år gamle Notre Dame-katedralen ble rammet av brann mandag kveld. Foto: Diana Ayanna / AP / NTB scanpix

Tragisk kirkebrann

Den tragiske brannen i Paris står som en påminnelse om hva vi europeere er i ferd med å gi avkall på.

Inngangen til påskehøytiden tok en tragisk vending for franske kristne da den nesten 900 år gamle Notre Dame-katedralen ble rammet av brann mandag kveld.

Mens kirken ble forberedt for resten av påskehøytiden, gikk brannalarmen. Sjokkerte øyenvitner så et av verdens mest kjente kirkebygg bli påført ubotelig skade av flammene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er talende når Frankrikes president Emmanuel Macron sier at «en hel nasjon er i sorg». Presidenten avlyste en planlagt tale til nasjonen, og besøkte i stedet Notre Dame. «Mine tanker går til alle katolikker og til alle franske borgere», sa Macron mandag kveld. Uttalelsen sier noe om hvor nært forholdet har vært mellom kirken og den franske befolkningen. Men mye har også forandret seg.

Den tragiske brannen i Paris står som en påminnelse om hva vi europeere er i ferd med å gi avkall på. I seg selv er det trist når historiske bygninger går tapt, fordi deler av vår egen historie går tapt med dem.

Men det viktigste tapet er ikke selve byggematerialene. Det viktigste tapet er det bygningene har representert. Det kan være boliger, det kan være næringsbygg, kulturbygg eller kirker. De forteller alle en historie om menneskene i tiden. Slik er det også for kirkebygg.

I Apostlenes gjerninger leser vi at «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender.»

Slik sett har man i kristen tro ikke hellige steder i den tradisjonelle meningen av uttrykket. Gud bor først og fremst i menneskenes hjerter. Ikke desto mindre står de mange kirkebyggene rundt i Europa som et vitnesbyrd om en kultur som har preget kontinentet vårt mer enn de fleste av oss tenker over.

Når kirkebygg blir forlatt, eller enda mer dramatisk når de brenner, er det derfor et stykke kulturhistorie som går tapt.

Likevel er det viktigste vi kan gjør for å ta vare på denne kulturen ikke å installere bedre brannvarslingsanlegg. Det er ikke å skaffe bedre overvåkningssystemer.

Det er heller ikke å etablere så gode rammer for vedlikeholdsarbeid at dette kan foregå uten risiko for både dem som arbeider og for bygningene de arbeider med. Selv om alt dette er viktig og nødvendig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det viktigste vi kan gjøre for å ta vare på kirkebyggene, er å holde tradisjonen de representerer levende. Det er å forstå at de ikke først og fremst er bygninger av tre og stein, men at de aller mest er synlige vitnesbyrd om Gud.

Menneskene som bygget dem kan nok ha hatt ulike motiver for å gjøre det. Kirkene står likevel som påminnelser om ham som er påskehøytidens hovedperson, han som også har hatt stor betydning som kulturell arkitekt i det historiske Europa.

Den tragiske brannen i Notre Dame står dermed som en påminnelse om at hvis vi ikke tar vare på den tradisjonen vi har fått overlevert, risikerer vi å miste den. Det gode, det vakre og det verdifulle overlever ikke av seg selv.

Les også
Notre-Dame med store brannskader – Macron lover gjenoppbygging
Les også
Notre-Dame-katedralen i Paris herjet av voldsom brann