Staten på vei inn i sjelesorgrommet

Hensikten med et homoterapi-forbud er å marginalisere det klassiske, kristne synet på ekteskap og samliv ytterligere.

Stortinget stemte onsdag ned en omfattende pakke med kjønnsforslag fremmet av Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet. To av de mest radikale framleggene ville - dersom de hadde blitt vedtatt - gitt oss en tredje kjønnskategori i Norge og pålagt våre myndigheter å legge til rette for kjønnsnøytrale toalett og garderober i offentlige bygninger.

Disse forslagene fikk bare venstresidens stemmer i voteringen. Senterpartiet valgte å stemme sammen med de borgerlige mot et tredje kjønn og kjønnsnøytrale garderober. Pakken omfattet i tillegg et forslag om å forby såkalt homoterapi. Også det forslaget falt, men fra regjeringen hadde det allerede før avstemningen kommet varsel om at de vil sette i gang en utredning av et slikt forbud.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mye taler for at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om homoterapi-forbud ved en senere anledning og at en slik forbudslov da kommer til å få flertall. Slik sett kunne Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen og de andre forslagsstillerne likevel notere seg for en slags seier i Stortingssalen på onsdag, selv om alle forslagene deres formelt sett ble nedstemt.

Det eneste partiet som har markert motstand mot et planlagt fremtidig lovforbud mot homoterapi, er KrF. De viser til at en praksis der folk behandles eller tas i kur for å endre seksuell legning, allerede vil rammes av eksisterende lovverk. Partiet peker også på at forslaget kan ha uheldige effekter for religions- og ytringsfriheten.

I denne saken er vi helt enig i de både modige og fornuftige uttalelsene som særlig har kommet fra partileder Kjell Ingolf Ropstad og fra KrFs representant i familiekomiteen, Jorunn Gleditsch Lossius. Dette er rett og slett en unødvendig lov som ikke vil endre noe grunnleggende på den rettstilstanden som allerede finnes på dette området.

Etter vår mening har forslaget om å forby homoterapi mer karakter av en markering, enn av et ønske om å endre jussen. Hensikten med forslaget er normativ, ikke juridisk. Man ønsker å marginalisere det klassiske, kristne synet på ekteskap og samliv ytterligere.

I fremtiden skal det ikke bare ha sosiale kostnader å stå for den kristne etikken i disse spørsmålene. Nå skal det spres en oppfating av at predikanter og enkelttroende faktisk kan pådra seg straffeansvar ved å gi mennesker en kristen veiledning og sjelesorg når det gjelder homoseksualitet.

Hva skal en pastor eller prest gjøre hvis det kommer en gift, trebarnsfar til vedkommende og ønsker hjelp og rådgivning fordi han kjenner på homofile følelser, men likevel ikke vil forlate sin kone og innlede en homofil livsstil? Skal sjelesørgeren være forpliktet til å anbefale mannen å leve ut sin legning? Gjør presten/pastoren noe straffbart dersom han ber sammen med ham om styrke til å fortsette å leve som heterofil ektemann?

I denne saken ser vi tydelig hvordan politikere benytter seg av lovparagrafer for å endre teologiske oppfatninger. Og vi ser konturene av en stat som er villig til å flytte sine maktmidler langt inn i det kristne sjelesorgrommet.

Det lover rett og slett ikke godt for fremtiden.