Skeive har også trosfrihet

Det er mange tvilende og troende LHBTI-personer som opplever føringer for hvordan deres kristne tro og verdier skal være.

Enkelte kristne ledere og følgere har en tendens til å definere hva som er riktig kristen tro ut i fra sine egne overbevisninger og tolkninger.

Vi ønsker å ha en personlig tro, og det er det er det mange av oss som er et eksempel på, uten at det går på bekostning av hvem vi er. Det å leve et autentisk liv gir oss en sterkere opplevelse av troen. Det å være kristen og hvordan vi opplever tro er like mangfoldig som vi er individer.

I enkelte innlegg de siste ukene har det vært skrevet mye om at staten er på vei inn i sjelesorgrommet, og at et forbud mot konverteringsterapi vil påvirke sjelesorgpraksisen. Vi kunne ikke vært mer uenig. Vi mener religionsfriheten stopper der den begynner å skade andre uansett hvor «velmenende» man hevder det er.

For når går de trygge samtalene over til å være en samtale hvor en aktivt jobber for å endre ens legning eller kjønnsidentitet, og er man sikker på at vedkommende som kommer til sjelesorg ønsker det? Er det da frivillig om det i underbevisstheten er på bakgrunn av andres innflytelse?

Selv om konverteringsterapi kommer til å bli dekket av et forbud i framtiden, så vil ikke det hindre de gode sjelesorgsamtalene. Som sjelesørger tar man en utdanning i å veilede konfidenten i sine spørsmål, problemstillinger og trosvandring i livet – det er ikke sjelesørgeren sin jobb å endre noen fra hvem de er, men heller å veilede mennesker til å ha det fint og jobbe med seg selv.

Tilliten bør være gjensidig, og at man er innforstått med at dette er for samtale, og ikke et rom for sjelesørgers trosoverbevisning. Høy grad av profesjonalitet bør være forventet i møte med sårbare mennesker.

Konverteringsterapi med formål om å endre legning er problematisk, og spesielt ettersom legningen til de det gjelder blir betraktet som noe som er ødelagt.

Vi er mange som har kjent på forkynnelsen om at det å være skeiv er synd, og at det å gi etter for de «homofile følelsene» kan ha ødeleggende effekter. Sannheten er at det er mange av oss som var og som fortsatt er preget av denne type forkynnelse, men samtidig opplever at Gud har møtt oss etter at vi aksepterte oss selv som de vi er.

Debatten om konverteringsterapi har tatt sats og diskuteres innad og utad i frikirkelige menigheter, og dette belyser et tema som er viktig å ta opp. Vi mener at debatten burde vært mer nyansert. Problemet er at de som selv er engasjert i ulike frikirkelige miljøer og som har et mer inkluderende syn, ikke tør å ta til ordet i frykt for å miste verv, omdømme eller nettverk.

Vi har alle en personlig troserfaring og det er ingen motsetning å være skeiv og samtidig ha en tro på Jesus. Tanken om at vår seksuelle identitet trenger å bli helbredet og bedt for er en kjent tilnærming i enkelte kristne miljøer.

Det er et kjent fenomen at flere kristne anser de av oss som er LHBTI og vår legning og/eller kjønnsidentitet som noe ødelagt, eller at vi er syke. Det beskriver ikke våre egne erfaringer av vårt autentiske selv. Vi som skeive har også trosfrihet, og vi har like stor rett til å være kristne uten å måtte undertrykke den vi er.