SIANs forkledning bør ikke lure noen

SIANs tankegods er forkastelig, men det er de voldelige motdemonstrantene som har skaffet gruppen innflytelse.

Islam vokser og får en stadig sterkere posisjon i Europa. Som alle andre innflytelsesrike tankesystemer må også den muslimske religionen finne seg i å bli debattert, kritisert og utfordret.

For det er sånn vi gjør det her i Vesten. Tøff debatt, hard meningsbryting og ideologisk kamp bringer samfunnet vårt fremover.

Dette er faktisk særlig viktig når det gjelder islam, fordi det her er snakk om en religiøs ideologi med sterke politiske overtoner og visjoner om et endret samfunn. Denne religionens inntog har allerede begynt å forandre Europa, og det er fortsatt et åpent spørsmål hvor store disse endringene vil bli på sikt.

Ut fra et slikt perspektiv kunne noen kanskje forledes til å tro at en organisasjon med navnet Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) hadde noe fornuftig å bidra med i debatten om islam.

Det har SIAN imidlertid ikke. For bak denne bokstavkombinasjonen skjuler det seg en gruppe som ikke bare driver islamkritikk, men som har krysset grensen mot muslimhat.

For oss er det en helt avgjørende skillelinje. Man må ikke blande sammen legitim kritikk mot en religion med hat mot de menneskene som bekjenner seg til denne.

For å si det på en kortere måte: Islamkritikk er livsviktig, men muslimhat er livsfarlig. Mennesker har krav på rettsvern, det har ikke ideologier eller religioner.

Slik vi ser det, prøver SIAN å kamuflere sitt muslimhat bak islamkritikk og ytringsfrihetskamp. Men den forkledningen bør ikke lure noen.

SIANs leder Lars Thorsen er tidligere straffedømt for rasisme og det er slett ikke sikkert det blir siste gang. For det kommer en stri strøm av problematiske ytringer fra SIANs talerstoler når de holder sine markeringer rundt om i norske byer.

Men siden Grunnlovens paragraf 100 eksplisitt - og helt riktig og viktig - forbyr forhåndssensur i Norge, har også denne typen demonstrasjoner krav på ordensmaktens beskyttelse.

SIANs budskap inneholder for så vidt ikke noe som vi ikke har hørt før. Det nye er imidlertid den oppmerksomheten som denne i utgangspunktet marginale grupperingen nå tiltrekker seg.

Man skal ikke gå så langt tilbake i tid før SIANs markeringer samlet kun en håndfull supportere. En taler oppå en kasse med småpinlige ti-tolv tilhørere rundt, slik så det gjerne ut da SIAN demonstrerte tidligere.

Men nå for tiden er scenen en ganske annen. I det siste har bildet vært dominert av store mengder opprørspoliti med hjelmer og skjold, glefsende politihunder og tåregass.

Og apropos bilder: I helgen direktesendte flere TV-kanaler SIANs demonstrasjon utenfor Stortinget. Samtidig peker medlemstallet nå rett opp. Organisasjonen har virkelig kommet et stykke fra den stusselige tilværelsen rundt den egenhendig medbrakte boksen. Og det har gått fort.

SIAN hevder at de ikke liker voldelige muslimske ungdommer. Men det er altså disse de nå kan takke for å ha gått fra total medietaushet til å bli hovedsaken i norske nyheter og debattprogrammer nærmest over natten.

Dess mer vold og jo flere ganger sianister og politi blir angrepet, dess sterkere øker støtten til SIAN.

De er i ferd med å få et martyrstempel de på ingen måte fortjener. SIAN-leder Lars Thorsen kan le hele veien til neste demonstrasjon.