UENIGE: Når Kristi person er hovedsaken, og ikke prestens, har jeg vanskelig for å se gode grunner for å holde seg unna en gudstjeneste – så sant det da er Jesu evangelium og hans sakramenter vi møter der, skriver biskop Halvor Nordhaug (th) i sitt svar til Sverre Langeland (tv).
Astrid Dalehaug Norheim
Samvittighetsfriheten i kirken
Når Gud kaller oss til gudstjeneste, skal da min deltakelse først og fremst avgjøres av hvem som er prest? Er det ikke langt mer grunnleggende å betrakte gudstjenesten som stedet der Kristus møter oss med evangeliet og sakramentene, uansett hvem presten måtte være?
Sverre Langeland skriver i Dagen 18. november et innlegg med overskriften «Den vanskelige uenigheten». Temaet er kvinners prestetjeneste.
I dette spørsmålet har Jesu kjønn for Langeland stor teologisk betydning: «Da Gud ble menneske valgte han å bli mann. Denne virkeligheten kan vi ikke se bort fra når gudstjenesten feires. Jeg kan ønske en kvinne velkommen på prekestolen som gjest når jeg har ansvar for gudstjenesten, men ikke om hun opptrer som prest, med det hyrde- og læreansvaret som Kristus har lagt på mannen.»
Når Gud ble menneske i mannen Jesus, så mener Langeland at også presten må være mann. Til støtte for denne konklusjonen henter han også inn Paulus sin tale om Kristus som brudgom og menigheten som brud. Slike resonnementer fremtrer for meg som en type kjønnsideologi, for ikke å si kjønnsmetafysikk, der konsekvensene som trekkes virker forholdsvis vilkårlige.
