Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Psykisk helse trenger bistandsløft

God psykisk helse bør være fanesaken i utviklingsministerens nye strategi for «ikke-smittsomme» sykdommer. Vi har tre forslag til hva strategien bør inneholde.

Innlegget er skrevet av Sissel Aarak, programsjef SOS-barnebyer, Ragnhild Dybdal, psykolog hos Oslo-Met og styremedlem i SOS-barnebyer og Helen Christie, psykologspesialist i ICDP-Norge.

----------

Denne uken legger utviklingsminister Dag-Inge Ulstein og helseminister Bent Høie fram strategien for ikke-smittsomme sykdommer. Vi er glade for at regjeringen vektlegger dette. En tredjedel av verdens helsetap skyldes mentale lidelser ifølge en studie publisert i The Lancet i 2016. Tusenårsmålene omfattet ikke psykisk helse.

Lenge ble psykisk helse forsøkt holdt utenfor ikke-smittsomme sykdommer til tross for at man lenge har visst at det som ble kalt nevropsykiatriske tilstander stod for større andel av funksjonsnedsettelse enn for eksempel kreft, malaria og tuberkulose. Psykisk helse er også en viktig faktor i all annen helse.

Vi håper strategien tar innover seg at god psykisk helse er nødvendig for utvikling og samfunns evne til å tåle påkjenninger og løse utfordringer. Dette vil fordre nye prioriteringer. Her er våre ønskeforslag:

1. Forebygging av psykiske lidelser, styrking av psykisk helse og bygge ned fordommer. 800 millioner mennesker lever i dag med psykiske lidelser som kunne vært unngått. For å sette dette i perspektiv dreier det seg om flere mennesker enn det som utgjør hele Europas befolkning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mentale lidelser er stor årsak til at unge mennesker tar selvmord. I dag går under en halv prosent av bistandsmidlene til å sørge for at mennesker i utviklingsland har en god, psykisk helse. Midlene står altså ikke i stil med problemets omfang. I mange land blir mennesker med psykiske lidelser stigmatisert, og diskriminert og utsatt for grove brudd på menneskerettighetene.

Derfor er det avgjørende å bygge ned fordommer og satse på forebygging. Den norske strategien og innsatsen kan bidra til å redusere fordommer hvis den prioriterer psykisk helse. Hvis Norge fortsetter å marginalisere psykisk helse, bidrar vi derimot til å opprettholde fordommene.

Den viktigste kanalen er å jobbe gjennom eksisterende lokale og nasjonale organisasjoner og bidra til å styrke disse for å sikre stedegen og kulturspesifikk kompetanse – men Norge kan også bidra. Vi har sterke kompetansemiljøer innen psykisk helse, forebygging og brukermedvirkning. Vi foreslår derfor at Norge i samarbeid med partnerland går foran i forebyggingsarbeidet.

2. Vi må satse på barna – og prioritere utviklingsfaser med spesielt store muligheter for gode resultater. De tre første leveårene er svært viktig for barns utvikling, også for deres fysiske helse og levekår som voksne. Derfor må en strategi for «ikke-smittsomme sykdommer» starte allerede så tidlig som mulig, helst mens barnet er i mors mage.

Konsekvensen av å ikke prioritere barnas første leveår er ødeleggende for barnet, men det er også svært dyrt for et samfunn å rette opp i skadene som barna har blitt påført. Som statsminister Erna Solberg sier, en god barndom varer livet ut.

3. Omsorg og utdanning må henge sammen. Utdanning løftes høyt på utviklingsagendaen i dag. Vi mener det er nødvendig med bedre innsats for barns utvikling i de første årene for at utdanningsmålene skal lykkes. Vi må ha universelle omsorgstjenester for at barn skal vokse og utvikle seg på en god måte. Forskning viser at det går langt bedre med barn som er oppvokst med gode og stabile omsorgspersoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor er det krise at mange barn vokser opp uten foreldre eller nære omsorgsgivere med grunnleggende foreldreferdigheter. Hva som oppfattes som god omsorg varierer, men alle barn trenger et relativt stabilt omsorgsmiljø som sikrer barnets helse og ernæring. God emosjonell støtte og kognitiv stimulering gjennom mulighet for lek og utforsking er også avgjørende for alle barn.

200 millioner barn i utviklingsland vil ikke ha utviklet hjernen sin som de kunne ha gjort ved femårsalderen. Da er forutsetningene for at disse barna skal lære på skolen langt dårligere. Ofte hjelpes barn best ved å hjelpe barnets omsorgspersoner. Det bør strategien ta innover seg.

Skal vi løse hovedproblemet når det kommer til de ikke-smittsomme sykdommene må vi legge til rette for at barn får mulighet til å utvikle sitt fulle potensiale. Vi må ta psykisk helse og psykiske lidelser på alvor. Slik bygger vi enkeltpersoner, lokalsamfunn og verdenssamfunn. Vi venter spent på strategien.