Oppdraget er for stort

Israelsmisjonens oppdrag er dypest sett hele den kristne kirkes oppdrag.

Fredag var jeg i Grimstad i anledning Israelsmisjonens sommerstevne. Den norske israelsmisjon er landets nest eldste misjonsorganisasjon, to år yngre enn Misjonsselskapet (NMS).

I år feirer Israelsmisjonen 175-årsjubileum. 175 år er såpass lang tid at vi godt kan unne oss å tenke litt over hvor lenge dette arbeidet faktisk har foregått.

I en av de alle første utgavene av Dagen, fra 30. august 1919, kunne vi lese om en kongelig resolusjon hvor det ble tatt til orde for kirkeoffer til nettopp Israelsmisjonen den påfølgende søndagen. Anledningen den gangen var organisasjonens 75-årsjubileum.

«Siden 1893 har israelsmissionen drevet missions- og skolevirksomhet blandt jøderne i Galatz i Rumænien», het det i den kongelige resolusjonen. Noe slikt kan man neppe vente i 2019. Men historien sier noe om den anerkjennelsen Israelsmisjonens arbeid har nytt godt av i et land med dype og lange kristne røtter.

Temaet for årets sommerstevne er «Et lys for folkeslagene.» Formuleringen er hentet fra profeten Jesaja, og kan teologisk sett forstås som en betegnelse både på Messias, på jødefolket, og i sin tur også på den kristne kirke.

Årets bibeltimeholder er Elisabeth Levy. Hun er til daglig internasjonal leder ved Caspari-senteret i Jerusalem, et studiesenter oppkalt etter den norske teologen Carl Paul Caspari. Dermed kjenner hun de Jesus-troende jødenes hverdag i Israel godt.

Hun uttrykte forståelse for de messianske jødenes – som de Jesus-troende jødene gjerne kalles – opplevelse av å ha fått et vanskelig oppdrag. Oppdraget kan oppleves å være for stort, gitt ikke minst de mange mørke kapitlene i den kristne kirkes behandling av jødene.

Samtidig fulgte Levy opp med det som i denne sammenhengen må være et grunnleggende perspektiv. For dypest sett kan jødene aldri bli dette lyset for folkeslagene uten først å kjenne ham som kalte seg selv verdens lys.

Og de troende er ikke ment å skulle utføre oppdraget alene. Den hellige ånd er den avgjørende faktoren som ifølge Levy forandrer oppdraget fra å være «mission impossible» til å bli «mission possible».

Slik er det også for den kristne kirke i sin alminnelighet. Hvis det å snakke om Den hellige ånd blir oppfattet som luftig, som livsfjernt, som eksotisk – eller som ytterliggående, da er selve Guds rike en umulighet.

Den motløshet som lett kan oppstå når man står overfor observerbare utfordringer, må derfor ikke først og fremst korrigeres med verken visjoner eller optimistiske prognoser. Det avgjørende er tro til Gud, hjulpet av den talsmannen Jesus selv lovet å sende sine disipler.

For oppdraget er for stort, om man nøkternt vurderer tilbud og etterspørsel. Sånn har det vært for kirken gjennom alle tider. Guds rike har alltid vært et troens rike. Misjonsoppdraget er et åndelig oppdrag. Det henter ikke sin legitimitet fra menneskelige forhold, og dets suksess kan ikke til fulle måles i synlige resultater.

På den ene siden kan vi ikke si at politikk og religion må holdes helt adskilt. Det at Gud ble menneske i Jesus illustrerer med all mulig tydelighet at kristen åndelighet ikke kan skilles fra det fysiske, det jordiske. Derfor vil kristen teologi også ha politiske implikasjoner.

Men på den annen side må vi ikke gå oss vill i politikk. Det kan være fristende å bruke Bibelen som stempel på våre egne meninger. Den fristelsen bør vi stå imot.

Den kristne kirkes forhold til jødene er derfor ikke først og fremst knyttet til politiske forhold. Forbindelsen var like aktuell også før den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Dette poenget blir illustrert gjennom det enkle faktum at Israelsmisjonen allerede hadde vært i virksomhet i over 100 år før 1948.

Det kan virke lettere å forholde seg til den politiske situasjonen. Vi kan besøke Israel, vi kan treffe menneskene, vi kan se hvor grensene går, og vi kan observere hvordan negative holdninger fører til uønskede handlinger.

Men hvis kristne dermed gjør politikk til selve hovedsaken i det kristne engasjementet overfor jødene, er det et sekulariserende trekk.

For den primære forbindelsen mellom jøder og kristne er av åndelig art. Den er ikke knyttet til flagg, grenser eller styreformer. Den er ikke begrenset til et begrenset landområde.

Dermed begår kristne urett mot jødene når man lar egne antipatier overfor den moderne staten Israels politikk bli årsak til at man selv velger å ikke engasjere seg i å bringe evangeliet tilbake til dem vi fikk det fra.

Israelsmisjonens oppdrag er dypest sett hele den kristne kirkes oppdrag. Lyset for folkeslagene består ikke i verken imperialisme, maktovergrep eller undertrykkelse. Det har sitt utspring i Jesus Messias, i jødenes frelser som også er vår alles frelser.

Fra et kristent ståsted finnes det knapt noe mer grunnleggende enn å samle misjonens tråder ved å bringe evangeliet tilbake til jødefolket. Det store oppdraget kommer dypest sett fra Gud selv. For ham er ingen ting for stort.