Hans Eskil Vigdel, forfatter av boken «Ingen introverte i himmelen». Foto: Astrid Dalehaug Norheim
Ny standard for en ny generasjon ledere
I løpet av de siste tre årene har det ved flere anledninger blitt skrevet om åndelig maktmisbruk, manipulasjon, hersketeknikker og latterliggjøring. Det er vondt å lese, men løsningen er ikke å late som det ikke skjer, det vil ødelegge mer.
Hvor i overgrepsfeltet er du? Det var et av spørsmålene jeg fikk for noen år tilbake, på et kurs holdt av Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Det er lett å tenke at det er andre som må skjerpe seg, andre ledere og andre kirker, men det er viktig å være klar over egen makt og avmakt, enten man er lek eller lærd. Den brutale sannheten er at vi alle er potensielle maktovergripere. Det er en viktig erkjennelse at jeg blir fristet til å tråkke over andres grenser, overreagerer, blir overivrig, lar min frustrasjon gå ut over andre og sårer mennesker.
Eivind Aadland skrev i april en kronikk som kan virke provoserende. Om jeg ikke er enig med ham, syns jeg likevel det er viktig at han skriver. I lys av debattene som har vært både i kjølvannet av VGTV-serien Frelst i 2016 og varslingssaken mot Jostein Krogedal i 2018, er det nyttig med flere stemmer for å kunne forstå hva som gikk galt med Christiansens og Krogedals lederskap. Aadlands innlegg bidrar til å avsløre holdninger blant kristne ledere. Det er nyttig når det skal jobbes videre med å kvalitetssikre omsorgen i Pinsebevegelsen, som Anne Gustavsen uttrykker det på lederplass i Korsets Seier.
Men hvor mye klarer vi egentlig å forstå? Helt ærlig ble jeg lei av høre min egen stemme i offentligheten, jeg har skrevet og skrevet, men jeg er usikker på hvor mye som har nådd fram. Jeg håper nå på flere stemmer, særlig fra yngre pinsevenner. For det verste er at tausheten taler tydeligst, og at varslene fra 2016 enda ligger på Lederrådets bord.
