SAMMENHENG: Statsministeren (bildet) har samtidig i sin nyttårstale påpekt at vi har et fødselsunderskudd i Norge. Er det lov å antyde at det kan være en viss sammenheng mellom de vel 567.000 aborterte og fødselsunderskuddet, at det kanskje er akkurat disse vi mangler? spør Fred Andersen. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix 


Mer enn 40.000 levende og 567.000 døde

Den nye regjeringsplattformen med deltakelse av KrF har åpnet for å justere enkelte sider ved abortloven. Reaksjonene på at loven igjen settes under debatt, er meget sterk, og reaksjonsmønstret er gjenkjennelig og forutsigbart.

I 40 år har kunstig befruktning (In vitro fertilisering, IVF) stått i livets tjeneste og vært til uvurderlig hjelp for mange par med ufrivillig barnløshet globalt. I 40 år har Lov om selvbestemt abort styrt tilgangen til svangerskapsavbrudd i Norge.

I perioden 1984–2017 er det født 40.167 barn etter IVF mens det i perioden 1979 – 2017 er gjennomført 567.254 svangerskapsavbrudd (Ref. Folkehelseinstituttets statistikkbank).

IVF er gradvis forbedret ved omfattende forskning, og antallet levendefødte har økt over år. Virksomheten har imidlertid vært heftet med en rekke medisinskfaglige utfordringer og etiske betenkeligheter blant annet knyttet til implantering av flere enn ett befruktet egg og nedfrysing av befruktede egg til senere bruk.

Det samme gjelder destruksjon av overtallige befruktede egg eller forskning på slike inntil et visst stadium i fosterutviklingen. Ingen av de etiske betenkelighetene har funnet noen endelig løsning, tvert imot tøyes grensene. Den medisinskfaglige utviklingen har store fremskritt, teknologisk og på det molekylærbiologiske plan. Dette medfører stadig nye utfordringer i møte med det etiske grensesnitt. Den medisinske utviklingen går foran og drar etikken etter seg.

Det finnes et paradoksalt og irrasjonelt forhold mellom Lov om selvbestemt abort versus bioteknologi/IVF som sjelden eller aldri blir berørt.

I det ene tilfellet finner vi en lovfestet rett for kvinner til å abortere fostre som med 95 prosent sannsynlighet alle vil kunne fødes friske etter et normalt svangerskap. I det andre tilfellet gis det adgang til et intenst og kostnadsdrivende forskningsarbeid og til en høyt kompetansekrevende medisinsk behandling for å bistå voksne som ønsker barn, men som selv av ulike grunner ikke er i stand til å nå målet. Flere politiske partier kan komme til å godta både sæd- og eggdonasjon, og i noen tilfeller også det som kalles altruistisk surrogati.

Men i denne debatten hører vi ingen stemmer som tør løfte frem tanken på adopsjon fra det uønskede til det ønskede. Det synes å være en prinsipielt umulig tanke fordi voksnes individuelle rettighets- og likestillingsprinsipp har forrang foran det uønskede fosterets livsvern.

Men når det nå kan åpnes for kombinert sæd- og eggdonasjon – altså donasjon av befruktede egg eller embryo der mottaker og hennes partner ikke bidrar med noe av eget genetisk materiale – da har man en situasjon som genetisk sett kan sammenliknes med adopsjon, men med den forskjellen at man «tar til seg eller adopterer et embryo» og ikke et nyfødt barn.

Hvor paradoksal den praktiske, medisinske hverdag er, kan illustreres ved at det i det ene rommet på en sykehusavdeling startes induksjonen for å abortere friske fostre. I rommet ved siden av utføres kompliserte bioteknologiske prosedyrer for å bidra til å skape nye friske foster. I mange tilfeller kan det være det samme personalet som går fra det ene rommet til det andre og tar beslutningene knyttet til både abort og IVF (Ref. Andersen F. Hva er et menneske verdt? Ventura forlag 22. februar 2019).

Den nye regjeringsplattformen med deltakelse av KrF har åpnet for å justere enkelte sider ved abortloven. Reaksjonene på at loven igjen settes under debatt, er meget sterk, og reaksjonsmønstret er gjenkjennelig og forutsigbart.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Statsministeren har samtidig i sin nyttårstale påpekt at vi har et fødselsunderskudd i Norge. Er det lov å antyde at det kan være en viss sammenheng mellom de vel 567.000 aborterte og fødselsunderskuddet, at det kanskje er akkurat disse vi mangler?

På NRK Urix spesial i slutten av januar d. å. ble det sluppet et program med fokus på abortmotstanderes metoder verden over, deres lobbyvirksomhet, pengeinnsamlinger og internasjonale samarbeid for å stramme inn abortlovgivningen i flere land. Programmets skrå blikk var feministens og abortforkjemperens.

Stemningen i programmet var nærmest apokalyptisk, en katastrofe var underveis, abortloven ble utfordret i land etter land, en ladet stemning som nesten kunne sammenliknes med stemningen ved omtalen av kalifatet til IS. Den aller dystreste stemningsbølgen kom under omtalen av organisasjonen «Vi overlevende», en ungdomsbevegelse mot lov om selvbestemt abort.

«Vi overlevende» mente å representere de heldige ungdommene som ikke var blitt abortert bort og hadde fått lov å vokse opp. Hvordan skulle det gå når de nye generasjonene vendte seg mot loven? Som seer satt jeg igjen med spørsmålet:

Oppfattet programlederen disse som kriminelle? Gjorde de noe ulovlig? Hvorfor ble de ikke oppfattet som idealister, ungdom som kjempet for rettsvern for ufødt liv? Programmet var blottet for etiske refleksjoner.

Men livet er mer komplisert enn hva som kan inkluderes i lover, forskrifter og prinsipper.

Kari-Ann Grønsund er skuespiller. 9. februar stilte hun på TV2 Nyhetskanalen til støtte for Lov om selvbestemt abort og fortalte sin historie som offer for abortnemndens saksbehandling da hun i en alder av 16 år var blitt gravid.

Ingen som så programmet kunne unngå å bli berørt – på flere plan. Abort ble ikke innvilget, og barnet ble tvangsadoptert etter fødselen. Samlet ville dette ha vært en enorm belastning for enhver kvinne, uansett alder, for en 16-åring måtte det være en nesten uoverkommelig tragedie.

Tretti år senere skulle Grønsund signere en bok som gave til en yngre mannlig kollega. I den forbindelse spurte hun etter fødselsdatoen hans. Det var samme dag som hennes sønn ble født. Hun spurte forsiktig videre, og etter kort tid ble det klart at han faktisk var hennes sønn.

Hun var i ferd med å signere en bok til sin egen sønn! Programlederen spurte: «Hva følte du da?» Hun svarte: «Da sang englene!» – Da sang englene. Og like vel ga hun sin historie til støtte for Lov om selvbestemt abort. Et paradoks?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg skal være uhyre forsiktig med å tolke hennes engasjement eller motiv. Historien er for alvorlig og smertefull – og for vakker – til det. La oss i stedet lytte til englenes sang, lenge. Kanskje er det stemmer vi ikke fikk høre – noen av de 567.254.