RAMME: Spenningen mellom tro og arbeid handler altså ikke bare om manglende hjelp til å forstå sin gudstro i arbeidslivets kontekst, men at gudstroen kun plasseres i en ramme av kirke eller menighet. Det kan gi grobunn for frafall – ikke bare fra menighetsfellesskapet, men også fra troen, skriver Hermund Haaland.
Adobe Stock
Menighetsledere må lytte til avhopperes historier
Nå tidligere medlemmer og ungdomsledere i frikirker forteller sine historier om hvorfor de forlot både tjeneste og menighet, gjør vi lurt i å lytte. For hva om deres historier stadig gjentar seg i våre sammenhenger?
Sist søndag (24.5) beskriver Elisabeth Kleppe, som forøvrig er min fars kusine, i en lengre kronikk i Bergens Tidende hvorfor hun på slutten av 90-tallet vendte ryggen til både menighet og tjeneste som en profilerte ungdomslederens høyre hånd. Hun virker ikke bitter. Intensjonen synes hvert fall delvis å bidra til økt bevissthet – og forbedring – i lavkirkelige sammenhenger.
Tidligere i mai kom også tidligere medlem av pinsemenigheten i Mosjøen, Håvard Nilsen, ut med romanen «Du», delvis basert på egne erfaringer. «Jeg er veldig takknemlig for en del av de erfaringene jeg har fått i karismatiske miljøer, men samtidig er jeg fremdeles rasende over det usunne som var», sier han til Vårt Land fredag 15.5. Heller ikke her er svartmaling og hevngjerrighet en driver.
Kan begge deres historier i stedet sees som milde profetrøster vi bør lytte til? Historiene deres oppstår ikke i et vakuum. De kommer i en lang rekke av mer eller mindre ekstreme erfaringer som dem vi har hørt fra Anders Torp og Rut Helen Gjevært med VGTVs serie «Frelst». I fjor høst slo filmen «Disco» over oss. Selv om lavkirkeligheten ikke følte seg rett gjengitt, fant den også – heldigvis - mye læring i den.
