La de første kristne komme til orde

Grunnet sine retoriske egenskaper lyktes Augustin i å overtale sin tids kirke til å omfavne læresetningene.

Bestselgeren i USA om de tidlige kristne, skrevet av advokaten David Bercot, ble i fjor utgitt på norsk av Media Forlag.

Undertittelen er betegnende for bokens innhold «En ny vurdering av dagens menighet i lys av tidlig kristendom», fokusert på perioden fra år 90 til 199.

Denne boken forklarer hva som preget troen under denne tidsepoken, samt årsaken til at den spredte seg så raskt, tross sterk forfølgelse.

Jeg er ingen teolog og vet ikke hva dagens «lærde» har studert av tidlig kristendom. Men forfatteren har tydelig gjort et stort studium, for å kunne skrive en opplysende bok som denne. Selv lærte jeg en masse og fikk en helt ny forståelse av kristendommens utvikling opp gjennom tidene, fra apostlenes dager etter Jesu korsfestelse.

Boken omhandler orginalkristendommen og belyser viktigheten av vår eneste autoritet, Bibelen. Faktisk siterte de første kristne så mye fra Det nye testamentet, at hadde vi ikke hatt tilgang til bibelmanuskripter, ville vi likevel ha kunnet gjenskape NT, bare med hjelp av deres sitater.

Dagens menighet er splittet med hensyn til lære, og det er vanskelig å vite hvem som har rett. Men de tidlige kristnes skrifter kan her hjelpe oss til å få en mer korrekt forståelse av hva apostlene egentlig mente.

Opp gjennom historien har de geistlige tuklet med Bibelens tekst for å kunne forklare og forsvare seg selv, nå i økende grad på lag med den jordiske makten. Dette «vennskapet» med den menneskelige, sekulære makten forklarer kristendommens nåværende problemer.

Og den kumulative effekten av slike gradvise «tilpasninger» forklarer dessuten tidens og våre biskopers politiske, så vel som åndelige, frafall. Nå også kvinnelige.

Ved begynnelsen av det fjerde århundret var kirken plaget av interne strider og læremessige forskjeller. Keiser Konstantin var bekymret for at indre splittelser ville føre til at Gud trakk sine velsignelser fra Romerriket.

Han beordret et kirkeomspennende rådsmøte i Nikea, i det nåværende Tyrkia, til utarbeidelse av en bred og kirkelig trosbekjennelse, en reformasjon for å gjøre kirken ensrettet. Han trodde således at han gjorde kirken en tjeneste, men innså ikke at Guds menighet ikke kan bygges med menneskelige metoder og kløkt.

Augustin, 354–430, var biskop av kirken i Hippo (Karthago) i Nord-Afrika, og regnes som den vestlige teologiens far. Han resonnerte som en mann fra Vesten, til forskjell fra de andre før-nikenske forfatterne med et østerlendsk tankesett som dessuten behersket gresk.

En evne den ellers briljante Augustin ikke kunne påberope seg; et problem ettersom Det nye testamentet og de fleste tidlige kristne skriftene var på gresk. Dette er kanskje grunnen til at Augustin avvek på flere områder fra tidlig kristendom.

Han oppfant læresetninger som ikke tidligere eksisterte, så som læren om skjærsilden, at alle ikke-døpte spedbarn er evig fordømt, at sex innenfor ekteskapet er en iboende syndig handling, at krig kan være hellig og at noe av det apostlene lærte og praktiserte ikke lenger gjaldt fordi apostlene levde i en annen tidsalder.

Grunnet sine retoriske egenskaper lyktes han i å overtale sin tids kirke til å omfavne læresetningene.

De områdene der Augustin avvek fra tidlig kristendom, innbefattet også en sterk vektlegging av forutbestemmelse, som han regnet som helt nødvendig for å opprettholde Guds frelsende nåde. Denne læren ble videreført og også forsterket under Martin Luther og Jean Calvin, begge tydelig påvirket av Augustin.

I kontrast til dette trodde samtlige kristne under den tidligste perioden, at mennesket har en uttalt fri vilje, som dog er forenelig med Guds nåde. Dette gjør skriftene deres særdeles interessante når det gjelder læren om frelsen, siden en betydelig del av vår evangeliske frelseslære kommer fra Augustin. Som et minimum, vi bør derfor være åpne for muligheten at våre oppfatninger ikke fullt ut gjenspeiler den opprinnelige læren.

Det betyr ikke at vi skal nedvurdere de avgjørende landevinningene som reformasjonen har gitt oss. Luther slo an gnisten som satte vestlig kristendom i brann, og siden hans dager, for bare litt over 500 år siden, har det vært mange bevegelser som satte seg som mål å gjenopprette tidlig kristendom, og å avvikle det statskirkesystemet som keiser Konstantin uheldigvis innførte.

For Kristi rike er ikke av denne verden og vil aldri med hell kunne kobles sammen med denne verdens riker. (Noe vi godt ser i Norge med statsbetalte biskoper.)

Det fantes en tid da menigheten evnet å holde stand mot verden, da kristne var kjent for sin oppofrende kjærlighet og sin villighet til å utstå press og lidelse. De var mer opptatte av å behage sin Mester og Herre enn å bli likt og forstått av sine samtidige.

Før keiser Konstantin med hans «ideer» om enhet og ensretting – nøt Romerriket en helt usedvanlig lang fred, kjent som den 200-årige Pax Romana.