Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Jesu to fiender og eneste venner

Jeg håper jeg ikke ville vært fariseer ­eller sadukeer. Jeg håper jeg ville gjenkjent Gud i Jesus Kristus.

Jesus hadde to grupper fiender og én gruppe venner. Jeg vet ikke med deg, men jeg har lurt på hvilken gruppe jeg selv ville havnet i hvis jeg hadde levd da.

Fiendegruppe 1: Kanskje hadde jeg tilhørt fiendegruppe nummer 1; fariseerne. Vekkelsesbevegelsen. Vi som så forfallet rundt oss og som manet alle til å leve rett. Vi som talte synden midt imot og ikke kompromisset. Vi som betalte tiende av det vi eide, levde rett og tok Guds ord gjennom Moses på alvor. Og vi som syntes Jesus var lett å avsløre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For vi så jo hvem som omfavnet han først. Det var ikke akkurat de som levde nært Gud, nei, det var de verste synderne. Det var de som ikke tok Guds ord på alvor. Altså prøv å se det fra vårt perspektiv; hvordan skulle en som var fra Gud, kunne motta likes, hyllest og bekreftelser fra sånne folk? Kunne en sånn være bærer av et sant budskap fra Gud? Utenkelig!

Så da Jesus var på fest hos storsynderen Matteus stod vi fariseerne utenfor og surmulte. Hvordan kunne han ha en sann lære hvis han hadde fellesskap med sånne?

Da sa han noe merkelig til oss: «Gå og lær hva dette betyr:Det er barmhjertighet jeg vil ha,ikke offer.» (Matteus 9:13)

Jeg husker hvor provoserte vi var. Han stod der og påstod at Gud ikke ville ha mitt offer! Som om Gud ikke så alt jeg sa nei til for å følge ham. Som om Gud ikke så prisen­ jeg betalte for å tale midt i mot det som var politisk korrekt. Mitt offer for å holde fast på Guds klare ord. Som om noe så vassent som «barmhjertighet» med disse stolte, skrålende, synderne, skulle komme opp mot det?

Fiendegruppe 2: Eller kanskje hadde jeg tilhørt fiendegruppe nummer 2; sadukeerne. Presteskapet og elitens parti. Blant annet den stolte slekten til yppersteprest Annas. Vi som var de opplyste og smarte. Vi var de som forstod at det ikke nyttet å slåss mot tidsånden og makten.

Vi forstod at tidsånden alltid var fremskritt og alltid førte oss mot det bedre. Vi avviste mirakler og det overnaturlige, for vi skjønte at det var for de primitive dummingene. Vi gikk i fine klær og samarbeidet sømløst med romerne, altså makten. Vi fikk sitte rundt bordet med politikerne og fikk forvalte de flotteste byggene i byen. Ikke minst tempelet.

Så da denne opprøreren Jesus kom på tempelplassen og rotet i vårt velsmurte maskineri, da måtte vi gripe inn. Han var fullstendig upassende da han anklaget oss fordi vi tok hundre ganger prisen for offerduene de fattige kjøpte av oss. Skjønte han ikke at vi hadde kostnader vi måtte dekke?

Bermen skjønte aldri hvilken trussel den mannen var mot fremgang og stabilitet. De forstod ikke hvor upopulær han kunne gjort oss hos makten. Derfor var det vi som måtte håndtere ham, og derfor måtte han dø. Vi tok bare ansvar.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesu minste små: Men jeg håper selvfølgelig at jeg heller hadde vært å finne blant de små. Vi som ikke hadde den religiøse selvhevdende fromheten til fariseerne. Og ikke den glatte religiøse tilpasningsevnen til sadukeerne. Vi fattige fiskere som plutselig oppdaget at Gud ikke var den strenge dommeren til fariseerne eller den fjerne teorien til sadukeerne.

I stedet var Gud her, i nabolaget vårt. Han møtte oss med en godhet vi aldri kunne glemme. Samtidig utfordret han oss til å følge han, uansett, om så til døden. Men da det virkelig dro seg til, de siste dagene i Jerusalem, så var det ingen av oss som klarte det. Det var først etterpå. Etter at vi virkelig hadde sett at ingenting kunne vinne over ham, ikke en gang døden selv. Da var det ikke lenger noe å lure på. Da fulgte vi ham uansett.

Men som sagt var vi små. Fariseerne hadde makt gjennom at de viste alle andre sin religiøse overlegenhet. Sadukeerne hadde makt gjennom samarbeid med eliten og makten. Men vi hadde ingenting. Derfor var det mange av oss som til slutt måtte stå på Colosseum og vente på løvene, foran en hoiende hånende folkemengde.

Lite visste vi den dagen at det mektige Colosseum en dag bare ville stå som en ruin. Og at mektige keiser Neros palass utenfor, en dag ikke lenger ville finnes. At det i stedet skulle stå et av verdens vakreste bygg der, oppkalt etter en av oss minste, nemlig Peter.

Men det var sånn det var. Det som så lite ut, skulle en dag bli stort. Jeg håper jeg ikke ville vært fariseer eller sadukeer. Jeg håper jeg ville gjenkjent Gud i Jesus Kristus.