Hvem er offeret i mediefortellingen om abort?

Vi står i en situasjon der det er fullstendig motsetning mellom hvem som oppleves som helt og skurk.

I et seminar jeg var på for en stund siden, underviste Hans-Christian Vadseth fra First House om rollene mediene tildeler aktører i en nyhetssak. I pressens historiefortelling finnes det stort sett alltid en skurk, et offer, en helt og en ekspert.

Dette definerer forståelsen av rett og galt, styrer vinkling og valg av intervjuobjekter og styrer publikums sympatier og antipatier. Jeg tror denne dynamikken er viktig for å forstå de steile frontene vi opplever i spørsmålet om abort, som har vært sentralt i mediebildet den siste tiden. For her finnes det to fullstendig ulike historier.

På den ene siden er offeret kvinnen, mer spesifikt: den uønsket gravide kvinnen, som står i fare for å måtte bære frem barnet. Skurkene er alle som er mot abort og som på ulike måter truer dagens abortlov, gjerne religiøse og helst såkalt kristenkonservative.

Heltene er de som står på barrikadene for å kjempe for kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, som står opp mot det de mener er urett og slåss for frihet. Og valg av eksperter styres av hvem som bekrefter denne virkelighetsforståelsen. Dette er den rådende historien i offentligheten.

På den andre siden ser bildet annerledes ut. Her er det to ofre: først det ufødte barnet, som er uten rettsvern de 12 første ukene, og deretter har et gradert rettsvern også i flere uker etter dette.

Deretter er offeret den gravide kvinnen, men ikke av samme grunn som i den første historien. Her er kvinnen offer fordi hun lever i et samfunn der man overlates til seg selv i et så stort spørsmål som abort.

På Verdidebatt problematiserer prest Kathrine Tallaksen Skjerdal tanken om at det beste for kvinnen er fri abort: «Når hun står der, 20-åringen, og kjæresten ikke vil ta ansvar for det barnet de har laget sammen:

«Du kan jo bare ta abort,» hvem er det da abortloven gir makt til? Når 16-åringen er i tvil om hun vil ligge med den pågående eldre gutten og han med myk stemme avviser at en eventuell graviditet er et problem, hvem er det da abortloven gir makt til?»

I denne mediefortellingen er skurkene abortforkjemperne, de som er heltene i den andre fortellingen. Mens heltene er de som jobber for å beskytte det ufødte barnet og redde et liv, samtidig som de ivaretar mor. Heltene er altså de samme aktørene som er skurker i den andre fortellingen.

Vi står med andre ord i en situasjon der det er fullstendig motsetning mellom hvem som oppleves som helt og skurk. Når Sigrid Bonde Tusvik og hennes venner står med kostymer fra The Handmaids Tale, er det med en overbevisning om at de står i den gode kamp mot undertrykkere, skurker som vil ødelegge kvinners liv. Og når tilsvarende sterke stemmer kritiserer Bonde Tusvik, er overbevisningen like sterk om at det er de som kjemper for den svake, nemlig det ufødte barnet.

Hvordan skal vi møtes her? Biskopene har nettopp gjort et forsøk gjennom sin abortuttalelse fra 15. februar. Intensjonen er svært god, å legge til rette for en bedre dialog.

Men fra mange som mener at abort er å ta liv, fremstår uttalelsen svak og utydelig. Er kirken nå for dagens abortlov? Oslo-biskop Kari Veiteberg uttaler ifølge Dagen at «fleire av oss synes dagens abortlov er eit gode». Men hva med abort da? Er det også et gode, en moralsk riktig handling? De uttaler jo at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang».

Jeg tror jeg forstår hva de sikter til, men er det udelt riktig at dette «fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner»? I den første og rådende samfunnsfortellingen stemmer dette godt. Kvinnen er offeret, og kirken går inn i rollen som den angrende skurken. I den andre fortellingen er dette mer problematisk, om det å ta liv blir fremstilt som et gode og en vei til helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.

For oss som tror på menneskets ukrenkelige verdi fra unnfangelsen, fremstår dette svakt, forvirrende og utydelig. Tydelige ståsted trenger ikke bidra til polarisering eller hindre dialog. Tvert imot er det enklere å forholde seg til noen som har ryggrad og konturer å forholde seg til.

Om to fullstendig ulike virkelighetsforståelser skal møtes, er ikke løsningen å viske ut grensene og sine ståsted. Nei, vi trenger arenaer der vi lytter, gir hverandre tid til å forklare og lytter nok til å forstå selv om man ikke er enig. Vi trenger at de gode argumentene får lov til å komme til orde, med innestemme, respekt og saklighet.

The Handmaids Tale-stuntet var glimrende, PR-messig. Men det bidrar ikke til forståelse og en god vei videre, for usakligheten var så stor og ropene var så høye at det stopper all videre samtale. Biskopenes brev hadde en god intensjon og respektfull tone. Men uklarheten var så stor at det var vanskelig å vite hva de egentlig står for, innerst inne. Forvirring er et dårlig sted å starte en samtale fra.

Jeg ønsker meg altså en abortsamtale med sannhet og kjærlighet, argumenter og omsorg, tydelighet og lydhørhet. Og her har mediene et stort ansvar for å ikke dyrke konflikter og bidra til polarisering. Til det er spørsmålet om abort for viktig uansett hvilken historie man tror på.