UTVIDELSE: Partileder Audun Lysbakken og SV vedtok i helgen å gå inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til 22 uker.

Hold sykepleierne i hånda, Audun

Er Audun Lysbakken «villig til å stå sammen med sykepleiere som skal holde barna med selskap mens de dør», slik feministen Ida Rydeng mener politikere som stemmer for senabort-endringer bør være?

Partiene på venstresiden konkurrerer nå med hverandre i spørsmålet om hvor sent i svangerskapet de skal sette grensen for når fosteret fritt skal kunne avlives.

Arbeiderpartiet kom som kjent frem til at det skillet bør gå ved 18 uker. Men på sitt landsmøte nå i helgen høynet Sosialistisk Venstreparti det budet med fire svangerskapsuker til. SV går nå inn for selvbestemt abort frem til uke 22.

Denne lettvinte overbudspolitikken i svært alvorlige saker som omhandler liv og død er rystende. Og det gjør at vi må stille noen grunnleggende spørsmål ved hva SV egentlig mener med kvinnens selvbestemmelse og grensene for denne.

Finnes det i det hele tatt noen prinsipiell begrensning for det man kaller kvinnens rett til å bestemme over egen kropp? Hele abortlovens logikk hviler jo på det utgangspunktet at fosteret er en del av kvinnens kropp som hun fritt kan bestemme over.

Hvis hun ønsker å avslutte det spirende livet, stanse det lille hjertet som slår, så er det hennes eget valg.

Hvorfor vil ikke SV da sette denne grensen enda lenger ut i svangerskapet? Eller helt frem til fødselen som er abortgrensen i visse amerikanske delstater?

Grunnen til at vi må stille disse spørsmålene er at vi foreløpig har til gode å høre SV-politikere snakke om fosterets rettigheter.

Når slutter fosteret i SVs øyne å være en del av kvinnens kropp? Eller gjør det aldri det? Når får det et selvstendig menneskeverd?

I Arbeiderpartiets debatt nevnes i hvert fall det ufødte livets verdi, selv om den nå er ytterligere redusert gjennom deres 18-ukersvedtak.

Men SV har aldri gjort denne grenseoppgangen mellom kvinnens rettigheter og fosterets. Det virker som de har en nærmest angstbitersk motstand mot å tillegge ufødte mennesker noen som helst verdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som om man skulle være redd for at hele partiets abortargumentasjon skulle falle i fra hverandre dersom man innrømmet at det er det er to personer denne saken dreier seg om. Kvinnen og det lille mennesket som befinner seg inne i hennes livmor.

Vi har ingen illusjoner om at SV-leder Audun Lysbakken skal høre på oss i spørsmålet om senabort. Til det står vi alt for langt unna hverandre i tenkningen rundt livsvernspørsmål.

Men vi må si at vi er litt skuffet over at han ikke en gang vil høre på feministen Ida Rydeng som har bakgrunn fra hans eget parti.

I fjor skrev hun i Klassekampen den beste kronikken vi noen gang har lest om dette temaet. Der skildret hun hvordan en senabort egentlig går for seg og hvilken belastning det er for de som må utføre den.

Hun beskrev hvordan sykepleiere må «stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken mens det kveles til døde.»

Hovedpoenget hennes var å advare den siden i politikken som hun selv tilhører mot å liberalisere lovgivningen.

Og hun skrev at man i hvert fall ikke måtte gjøres hvis man ikke selv var villig til å være sammen med helsepersonellet når de «skal holde barna med selskap mens de dør»

Så Audun Lysbakken, er du villig til å stå ved siden av de sykepleierne som blir nødt til å se på resultatene av den politikken som du og SVs landsmøte har vedtatt?

Les også
Reagerer sterkt på SVs abortvedtak: – Grotesk
Les også
Stortingspresidenten og KrF refser SVs abortvedtak: – Opprørt over forslaget