Happy Pride?

Som kristne er vi kalt til å holde fast på Bibelens ord, ikke på endringer i tiden.

Biskopen i Oslo Kari Veiteberg holdt gudstjeneste i Oslo Domkirke for deltakerne i Pride–opptoget 21.juni. Prekenen ble gjengitt i Dagen 25.juni. Undertegnede hadde forventet en massiv fordømmelse av prekenen, men den er stort sett uteblitt.

De få reaksjonene som har kommet, har vært spake og heller ikke til poenget. Det kan en undre seg over. Kanskje finner mange prekenen så hårreisende at man selv mister både munn og mæle. Andre har nok for lengst gitt opp å ta Den norske kirke alvorlig.

Biskopen hyller pride-paraden, de homofile og lesbiske. Happy Pride er ordene hun bruker. Prekenteksten er saligprisningene i Bergprekenen. Den utlegges på samme måte som en viss mann leser Bibelen. Det er de homofile som er jordens salt og verdens lys. Det er deltakerne i Pride-paraden som er de salige. Kirken har med sin tradisjonelle forståelse av homofilt samliv stått på feil side.

Hvordan har det gått så galt?

Her er det flere ting å si. For det første kan en kvinne ikke være prest, langt mindre biskop. Det går klart frem av Guds ord. Da den første kvinnelige prest ble ordinert i 1961, uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperorden og utsagn i Det nye testamentet. Seks år tidligere hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet uttalt at det var stridende mot Den hellige skrift at kvinner kunne inneha presteembetet.

Kvinner kan ha mange oppgaver i kristen sammenheng. Hun kan både vitne og preke. Men hun kan altså ikke være den øverste tilsynsmann for menigheten.

Så vil nok de fleste innvende at tidene har forandret seg. Vårt syn på kvinnen er ikke det samme i dag som for 50 år siden. Det er nok sant. Men Guds ord har ikke forandret seg. Som kristne er vi kalt til å holde fast på Bibelens ord, ikke på endringer i tiden. Det er ikke tidsånden som skal bestemme hvorledes Bibelen skal forståes.

Problemets kjerne er at kvinnen har tilranet seg en stilling i kirken som hun ikke har rett på. Men som hennes liv er, er også hennes lære blitt. På samme måte som hun trosser Guds ord gjennom sin prestetjeneste, er også forkynnelsen blitt et gudsopprør. De to ting henger nøye sammen. Begge deler er en spott mot Gud.

«Salige er de fattige i ånden for himlenes rike er deres». Slik begynner Bergprekenen. Dette er en preken som er rettet til Jesu disipler og alle troende. Det er en trøstepreken med tanke på all den lidelse og motgang hans troende til alle tider har møtt her i verden. Derfor er det en ofte benyttet tekst i forbindelse med Allehelgenssøndag.

Men biskopen i Oslo snur teksten på hode. Hun finner ut at de holdninger og den praksis som Bibelen uttrykkelig forbyr, er det som Jesus i Bergprekenen fremholder som et gode. Det er ikke de kristne som er verdens lys, men de homofile. Lenger fra sannheten går det ikke an å komme.

Til Oslos biskop og hennes mange likesinnede vil jeg med Jesu ord si: «Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot» (Mt.15.13).